Bee Gees – One (Warner Brothers cd, 1989)

1) Ordinary Lives; 2) One; 3) Bodyguard; 4) It’s My Neighborhood; 5) Tears; 6) Tokyo Nights; 7) Flesh And Blood; 8) Wish You Were Here; 9) House Of Shame; 10) Will You Ever Let Me; 11) Wing And A Prayer

Kun to år etter E.S.P. var Bee Gees tilbake med nytt album, og var da inne i en periode hvor de slapp nye plater regelmessig. De ga ut album i 1987, 1989, 1991, 1994 og 1997, før den endelige svanesangen kom med This Is Were I Came In i 2001.

Brødrene Gibb hadde begynt arbeidet med One tidlig i 1988, men avbrøt innspillingene da yngstebror Andy døde, bare 30 år gammel. Andy hadde hatt suksess på slutten av syttitallet, med flere singelhits, men hadde senere store utfordringer med rus og depresjon. Brødrene hadde hatt planer om å inkludere Andy i Bee Gees, men slik gikk det dessverre ikke. 

Først mot slutten av året samlet brødrene seg for å fortsette innspillingene, denne gangen i London. Det var første gang siden 1974 at Bee Gees spilte inn plate utenfor USA.

One var et langt bedre album enn E.S.P., selv om det ikke kunne forlange en plass blant de bedre Bee Gees-albumene. One hadde et mer sympatisk lydbilde. Det låt mindre bombastisk og mer organisk, selv om resultatet også denne gangen var preget av digitale innspillingsteknikker og et for sukkersøtt, motstandsløst uttrykk . Likevel ga lydbildet brødrenes sang langt bedre vilkår, og de virket mer inspirert enn sist. 

Låtmaterialet var også hakket bedre, selv om det fortsatt var for mange opplagte vendinger og trivielle tilnærminger; den pompøse genialiteten gruppas musikk hadde hatt tidligere i karrieren var ikke på plass denne gangen heller, og skulle det vise seg, aldri komme tilbake igjen. Fra og med E.S.P. vaket Bee Gees rundt i et musikalsk landskap med soft pop, adult contemporary og overlessede ballader – og der holdt de seg karrieren ut, mer eller mindre. Det var likevel litt å hente her og der også hos sene Bee Gees.

One bestod, som forgjengeren, av ballader og dansepop, med noen midttempo låter innimellom. Det var tydelig at dødsfallet til Andy påvirket brødrene tungt, og dermed stemningen på One. One var melankolsk, om ikke neddempet, så i alle fall med en mørk tristesse. Det kledde materialet godt, og forhindret det håpløse jaget etter å fremstå edgy og unaturlig ungdommelig. Låtene skled stort sett forbi, selv om man tok seg i nynne med her og der. Og med unntak av rockelåten It’s My Neighborhood, som var feilslått og smått komisk, var det ingenting som ikke tålte noen gjennomspillinger.

One solgte ikke like godt som E.S.P. Albumet snek seg så vidt inn på topp 30 i UK og nådde kun 68. plass i USA. Singelen One derimot, ble en stor hit i USA, med syvende plass. Det var sikkert til stor glede for brødrene, som hadde dedikert både låten og albumet til Andy.

Rating: 5/10