Brutal Truth – Evolution Through Revolution (Relapse cd, 2009)

1) Sugardaddy; 2) Turmoil; 3) Daydreamer; 4) On the Hunt; 5) Fist in Mouth; 6) Get a Therapist…Spare the World; 7) War Is Good; 8) Evolution Through Revolution; 9) Powder Burn; 10) Attack Dog; 11) Branded; 12) Detached; 13) Global Good Guy; 14) Humpty Finance; 15) Semi-Automatic Carnation; 16) Itch; 17) Afterworld; 18) Lifer; 19) Bob Dylan Wrote Propaganda Songs; 20) Grind Fidelity

Etter at Brutal Truth  ga seg høsten 1998, fortsatte medlemmene med forskjellige prosjekter. Mest interessant av disse var gruppa Venomous Concept, med Kevin Sharp på vokal. Sharp hadde med seg Shane Embury og Danny Herrara fra Napalm Death og ingen ringere enn Buzz Osborne fra Melvins. Da Osborne ga seg i 2006 var det Dan Lilker som kom inn som erstatning. Venomous Concept ga ut to album i henholdsvis 2004 og 2006. Lilker var også med i et revitalisert Nuclear Assault. I 2006 fikk så Sharp og Lilker med seg Rick Hoak og gitarist Erik Burke i en ny utgave av Brutal Truth.

Det «nye» Brutal Truth bidro på et hyllestalbum til EyeHateGod og på samleplaten This Comp Kills Fascist, før de gikk i studio høsten 2008 og spilte inn sitt fjerde studioalbum. 

I den grad man skulle ha forestilt seg at Brutal Truth var blitt mildere med årene, ble den oppfatningen effektivt blåst til side av åpningssporet Sugardaddy. Det ble hamret løs på lytteren med ukontrollerte brøl fra Sharp og en storm av toner fra de tre andre. Brutal Truth var like heftige og brutale som på nittitallet. Om noe var oppfølgeren, om man kunne bruke det uttrykket etter en pause på 11 år, hardere, ved hjelp av et industrielt-teknisk ferniss, som ga gruppas grindcore en ørliten fornyelse. Likevel var det synd å påstå at de tilførte katalogen sin, eller sjangeren for den del, noe nytt. De holdt seg til kjente blandingen av metal på grensen til det kaotiske, med et flertall låter i himmelstormende tempo, og noen seige bomber, som Detached, Get A Therapist og den krypende støysonden Slow, som bar sitt navn med rette. Musikken var teknisk og deilig overkjørende, selv om den erfarne lytter fant system og kvalitet i galskapen etter hvert.

De hadde også gjort plass til en coverlåt. Denne gangen var det Minutemen som ble utsatt for gruppas metallegering. Den fornøyelige versjonen av Bob Dylan Wrote Propaganda Songs var faktisk til å kjenne igjen fra originalen.

Gruppa hadde som vanlig mye de skulle ha sagt, og dundret gjennom 20 låter på 41 minutter. Tekstene bestod av grusomme og absurde historier, med et visst ironisk-humoristisk tilsnitt. Titler som Fist In Mouth, War Is Good og Attack Dog Semi-Automated Carnation sa det meste. 

Evolution Through Revolution var ingen revolusjon, men var livlig og spenstig nok til å tilfredsstille fans av både Brutal Truth og grindcore. 

Rating: 7,5/10