Nick Cave And The Bad Seeds – Kicking Against The Pricks (Mute LP, 1986)

1) Muddy Water; 2) I’m Gonna Kill That Woman; 3) Sleeping Annaleah; 4) Long Black Veil; 5) Hey Joe; 6)The Singer; (7) Black Betty; 8) Running Scared;) 9) All Tommorow’s Parties; 10) By The Time I Get To Phoenix; 11) The Hammer Song; 12) Something’s Gotten Hold Of My Heart; 13) Jesus Met The Woman At The Well; 14) The Carnival Is Over

Nick Cave og hans medmusikanter hadde hatt en utrolig kreativ periode mellom 1979 og 1985, enten det var med The Birthday Party (Cave, Harvey), Magazine (Adamson), Einsturzende Neubaten (Bargeld) eller med The Bad Seeds. I 1986 fikk Cave skrivesperre. I en situasjon med mangel på nytt materiale, bestemte han seg for å spille inn versjoner av andres sanger. Dèt skulle vise seg å være et sjakktrekk, både i forhold til musikken som kom ut av prosjektet, men kanskje like viktig at det åpnet flere veier videre for Cave.

Den bibelske tittelen var delvis myntet på den britiske musikkpressen, som Cave hadde fått sin dose av, og avslørt som den mytebyggende og hypeinfiserte tullegjengen de fleste (det fantes selvsagt unntak) av journalistene vitterlig var. Den bibelske henvisingen, tittelen var hentet fra Kong James’ engelske bibel, var også en passende henvisning til innholdet; Cave fortsatte sin fordypning i amerikansk gotikk og religiøse fantasier, både gjennom sangene han valgte og måten han tolket dem på.

På Kicking Against The Pricks utvidet Cave og The Bad Seeds sitt musikalske nedslagsfelt. For første gang traff lytteren virkelig på crooneren Cave; en stilretning han skulle bruke mye tid på i den videre karrieren, hvor ballader fikk en fremtredende plass.  For første gang fremstod Nick Cave som den enorme vokalisten han var, med en unik kraft og dybde. På Kicking Against The Pricks taklet han blues, pop, gospel, folk, country og avantrock. 

The Bad Seeds viste også nye sider, der særlig evnen til å holde tilbake og heller øke intensitetet gjennom forsiktige og tidvis avmålte teksturer, viste et band i utvikling.  Den sveitsiske trommeslageren Thomas Wylder var kommet til siden sist, og hans inntreden medførte at multimusikeren Mick Harvey kunne konsentrere seg om piano, gitar og arrangering.

Utvalget bestod av både kjente og ukjente sanger. Flere av Caves musikalske forbilder var hjertelig til stede. Her var John Lee Hooker (med en ond versjon av hans I’m Gonna Kill That Woman), Leadbelly (Black Betty, kun på cd-utgaven) og ikke minst Johnny Cash. Cash var ånden som vaket over begivenhetene og det på et tidspunkt i Cash’ karriere hvor han verken leverte sitt beste materiale eller var særlig hip (Johnny 99 til tross). Men Cave forstod at Cash var en av tidenes største artister og gjorde tre sanger som hadde linjer til mannen i svart. The Singer, skrevet av Cash sammen med Charlie Daniels og utgitt som b-side på Folsom Prison Blues i 1968 (med tittel The Folksinger), gjorde Cave i en nesten ubegripelig dyp versjon, der farene lurte bak hvert hjørne, og The Bad Seeds dirret av innestengt kraft og murring. Cave hørtes ut som en mørk storebror av Elvis og Harvey spilte tidenes dypeste baritongitar. Cash hadde også gjort Muddy Water og Long Black Veil, og Cave fikk mye ut av begge. Long Black Veil ble først spilt inn av Lefty Frizzell i 1959, men var mest kjent for rockinteresserte fra versjonen på The Bands debutalbum.

Cave gjorde også popsanger, som Jimmy Webbs legendariske By The Time I Get To Phoenix, Gene Pitneys Something’s Gotten Hold Of My Heart og The Seekers’ The Carnival Is Over. Han taklet alle tre godt, og kanskje særlig førstnevnte, som han tilførte en mørkere dimensjon. Det samme gjorde han med Roy Orbisons Running Scared (kun på cd utgaven), for en låt!

Øvrige forbilder fikk også sitt. Den underkjente Alex Harvey i The Hammer Song, Velvet Underground i All Tomorrow’s Parties og Jimi Hendix via versjonen av Billy Roberts Hey Joe. The Bad Seeds ristet ut originale arrangementer på alle disse sangene, der særlig den pianodrevne versjonen av Hey Joe rev i kropp og sjel. Velvet-låten var mindre vellykket, og var vel egentlig umulig å ta fra Nico og Velvet Underground.

Tom Jones fikk også et vink, i versjonen av Sleeping Annaleah (skrevet av Mickey Newbury og Dan Folger). Det var samme sang som Jones hadde utgitt under tittelen Weeping Annaleah. Caves utgave var helt ok, men ikke blant høydepunktene.

Et høydepunkt var imidlertid den kostelige, to minutter korte gospelen Jesus Met The Woman At The Well, hvor Cave var Elvis i kjerka og The Bad Seeds gospelkoret fra helvete.

Rating: 8/10