Brutal Truth – End Time (Relapse cd, 2011)

1) Malice; 2) Simple Math1:26; 3) End Time; 4) Fuck Cancer; 5) Celebratory Gunfire; 6) Small Talk; 7) .58 Caliber; 8) Swift and Violent; 9) Crawling Man Blues; 10) Lottery; 11) Warm Embrace of Poverty; 12) Old World Order; 13) Butcher; 14) Killing Planet Earth; 15) Gut-Check; 16) All Work and No Play; 17) Addicted; 18) Sweet Dreams; 19) Eco Friendly Discharge; 20) Twenty Bag; 21) Trash; 22) Drink Up; 23) Control Room

Hvorvidt tittelen på Brutal Truths femte studioalbum var en referanse til endetidene de mente kloden og kanskje USA spesielt var inne i, eller om det var et signal om at det var på tide å legge inn årene, vites ikke, men End Time ble i hvert fall det siste albumet de skulle utgi. I 2014 valgte Dan Lilker å gi seg som fulltids musiker, og den samme dagen i oktober valgte Brutal Truth å sette strek.

Det var synd at End Time ble siste reis for Brutal Truth, for gruppa sa takk for seg med et album som stod greit på egne bein, men som også pekte på nye veier å gå. Det betød ikke at Lilker og kompani fant opp kruttet på nytt, de banket fortsatt gjennom 23 låter i løpet av kort tid, men End Time var et brukbart variert album, som viste at de fire kunne tatt musikken videre inn i sludge, doom og støyrock, selv om mye også var det samme brutale som før.

Enten de banket ut rett frem grindcore eller forsøkte seg på andre musikalske varianter, var råskapen like total som den alltid hadde vært hos Brutal Truth. Det var ganske utrolig å komme seg gjennom så mange utgivelser uten noen gang å ta foten av den iltre, gnagende pedalen, selv om selve tempoet kunne variere en smule.

De klarte seg faktisk vel så bra da de satte ned tempoet en smule. Den skrudde Warm Embrace Of Poverty var et vellykket stykke sludge metal. Det samme var åpningssporet Malice, som slepte seg enda saktere frem over slakterigulvet; ondere rock skulle det letes lenge etter. Begge låtene viste at Brutal Truth hadde en særegen dynamikk og evne til å skape nerve, en slags intellektuell kjerne i alt kaoset. Det samme kunne sies om Butcher, som lå og duppet et sted mellom sludge og grindcore, og tok opp i seg det beste fra begge sjangere.

Også blant det raskere materialet var det overraskelser å finne, som i den uvant konforme rocken i Celebratory Gunfire, og i det ramme tittelsporet, med en herlig coda, der de nærmet seg crust punk. En del av de typiske grind-øvelsene var mindre nyskapende, og da var det mulig å tenke at Brutal Truth hadde gjort denne type låter nok ganger. Den 15 minutter lange avslutningen med Control Room, gjorde imidlertid at End Time endte på høyt nivå.

Control Room var en øvelse i fri støyrock, der avantmetal møtte frijazz hjemme hos de japanske støyguruene i Hijokaidan. Det fungerte overraskende godt, og selv om de ikke nærmet seg de ekstatiske høydene til nevnte japanere, var det 15 nådeløst rensende minutter, som avsluttet Brutal Truths siste album med en passende langfinger til omverdenen.

Rating: 7/10