The Flaming Lips – Embryonic (Warner cd, 2009)

1) Convinced Of The Hex; 2) The Sparrow Looks Up At The Machine ; 3) Evil; 4) Aquarius Sabotage; 5) See The Leaves; 6) If; 7) Gemini Syringes; 8) Your Bats; 9) Powerless; 10) The Ego’s Last Stand; 11) I Can Be A Frog; 12) Sagittarius Silver Announcement; 13) Worm Mountain; 14) Scorpio Sword; 15) The Impulse; 16) Silver Trembling Hands; 17) Virgo Self-Esteem Broadcast; 18) Watching The Planets 

The Flaming Lips var stadig synlige i populærkulturen. De bidro med sanger til flere filmer og ga ut konsert-dvd’en UFO’s At The Zoo. I 2009 ble Do You Realize? kåret til den offisielle rockesangen til staten Oklahoma. Dèt var det neppe mange som så for seg da Wayne Coyne og gjengen svimet rundt i syredisen på åttitallet og ga ut elleville, ukommersielle plater.

Gruppa benyttet første halvår av 2009 til å spille inn et nytt album. Embryonic ble festet til harddisk i New York og Oklahoma og ble som vanlig produsert av Dave Fridman og gruppa selv, med hjelp fra Scott Booker. Embryonic var The Flaming Lips’ første dobbeltalbum. Med en spilletid på 70 minutter fikk hele stasen plass på én cd, men var et dobbelt vinylalbum og definitivt et dobbelt album i ånd. Ikke bare var omfanget av musikken betydelig, også i faktisk innhold tok gruppa seg godt til rette. Embryonic var spraglete, vidtfavnende og forbløffende ukommersiell. Det var svært lite igjen av drømmepopen fra The Soft Bulletin og Yoshima Battles The Punk Robors. Det var heller ikke mange spor av popmusikken på At War With The Mystics. Embryonic var mest av alt en oppdatering av gruppas plater fra nittitallet. Det betød psykedelisk rockemusikk, med en mengde absurde inn- og utfall. Låtene varierte fra lange utglidninger til korte snutter. Tekstene var absurde, psykedeliske og ofte små teknologiske mareritt. 

Så hadde Coyne, Drozd og de andre medlemmene fortsatt sans for vare stemninger og sterke melodier, men disse elementene måtte finne seg i å krangle høylytt med psykedelia, avant-ballader, progrock og støyrock. Undertegnede koste seg storveis allerede under første lytting, men kunne selv etter gjentatt lytting ikke huske stort av hvordan de enkelte låtene gikk. Det betød ikke at Embryonic var uten melodi og hekt, men det foregikk også så mye annet at det var vanskelig å konsentrere seg om melodilinjene i det konstante virvaret. Det var likevel herlig lytting, der lytteren ble sendt ut på en endeløs opplevelsestur, og selv etter utmattende 70 minutter ikke hadde annet valg enn å sette på stasen enda en gang. Det var en stor honnør til gruppas evne til å skape oppfinnsom og fengslende rockemusikk selv 25 år inn i karrieren. 

Embryonic var inspirert av John Lennon, Miles Davis’ elektriske periode og Joy Division. Det var også krautrock og syttitalls progrock i miksen. Produksjonen var klam og innestengt. Instrumentene måtte slåss om plassen og alle parametere var skjøvet opp til rødt; det lå et åndelig og faktisk fysisk skurr over store deler av plata. Coynes stemme var lett gjenkjennelig, men lå ofte dypt i miksen, der den kjempet med støyelementer, utenomjordiske synthesizere og vriene gitarer. 

Sangene gikk ofte i sakte tempo. Evil var et godt eksempel. Den fomlet seg frem på noe som hørtes ut som et komp fra Miles Davis cirka 1972, tatt opp om igjen og om igjen til det knapt var kvalitet igjen på lydbåndet. Noe av den samme rytmiske fundamentet var å finne på Powerless, hvor gjenferdet til Miles’ gitarist Peter Cosey spilte skarpe, ekkobelagte toner over en neddopet jungelbeat kokt i ødelagte tangenter. Det var rett ut oppsiktsvekkende lytting. Aquarius Sabotage lå nærme Davis’ He Loved Him Madly (Miles hyllest til Duke Ellington), men var unnagjort på to minutter og ikke en halvtime, som Davis brukte.

Det var også tilnærmede rockesanger å finne. Den overstyrte, hakkende Worm Mountain var et høydepunkt. Den kunne faktisk gått inn på Yoshimi, om produksjonen hadde vært gjenstand for en større opprydding. Worm Mountain var funky, stygg og fengende. I andre enden var The Impulse rett og slett smellvakker, og en sjelden lise i kaoset. The Impulse var nærmest en soulballade, sunget gjennom vocoder. Det låt både fjernt og nært; empatisk og utenomjordisk samtidig. Også Silver Trembling Hands hadde popskjønnhet å by på, og var kanskje det sporet som raskest bød på hemmelighetene sine, i et evig crescendo av synth og falsettsang.

En del av det å slå ut håret var selvsagt å invitere til fest, og til fest må man ha gjester. De hadde The Flaming Lips flere av på Emrbyonic. Best kom Karen O. (Yeah Yeah Yeahs) fra det. Hun bidro med sang på I Can Be A Frog og Watching The Planets, der Coyne tok opp vokalen hennes over telefon. Særlig I Can Be A Frog var fornøyelig, hvor Karen knurret og koste seg på absurd vis. 

Embroyonic kunne sikkert vært trimmet og strammet opp, men undertegnede vil ikke miste noe av musikken på dette elleville, rampete og kaotiske albumet. The Flaming Lips tok den helt ut denne gangen og landet utrolig nok på beina.

Gruppa hadde også et publikum som tok en utfordring, og de sendte Embryonic rett inn på 10. plass i USA.

Rating: 8,5/10