Gitarist, sanger, låtskriver og produsent Dave Edmunds ble født i Cardiff, Wales i 1944. Edmunds fikk stor suksess i UK på syttitallet. Han slo gjennom med gruppa Love Sculpture, som ga ut to album mellom 1968 og 1970, og også fikk en hit i UK med singelen Sabre Dance, en rock & roll versjon av musikk fra Aram Khachaturians musikk til balletten Gayane fra 1942. Etter at gruppa ble oppløst i 1970 gikk Dave Edmunds solo, og fikk en stor hit med versjonen av Smiley Lewis I Hear You Knockin’. Den var nummer en i UK i juleuken i 1970.

Edmunds ga ut sitt første soloalbum, Rockpile (Regal Zonophone LP, 7,5/10), i januar 1972. Her spilte han det aller meste av instrumenter selv, med unntak av John Williams på bass og enkelte andre musikere på noen spor. Rockpile inneholdt kun èn original låt. De resterende ni sangene var versjoner av materiale fra kjente artister, som Chuck Berry, Willy Dixon, Dave Bartholomew (I Hear You Knockin’), Neil Young og Bob Dylan. Dave Edmunds var dypt forelsket i amerikansk musikk, særlig Chuck Berrys rock & roll. Hans versjoner av Promised Land og Sweet Little Rock & Roller viste at han hadde forstått hvordan man skulle få det til å svinge av klassisk rock & roll, uten at det låt gammelmodig. Edmunds klarte seg også godt i mer moderne stoff, som Dylans Outlaw Blues, fra Bringing It All Back Home, (1965), Neil Youngs Dance, Dance, Dance, fra Crazy Horse’ debutalbum, (1971) og særlig i en sterk versjon av Ron Davis It Ain’t Easy, som er mest kjent fra David Bowies Ziggy Stardust. Rockpile var en effektiv oppvisning i rock & roll spilt på den rette måten, og ble en inspirasjon for pubrocken som lurte rundt hjørnet.

Først i april 1975 kom oppfølgeren, Subtle As A Flying Mallet (RCA LP, 7/10). I årene mellom 1972 og 1974 produserte Edmunds både Flamin’ Groovies, Foghat og Brinsley Schwarz. Han fikk også stor suksess med singlene Baby I Love You og Born To Be With You i 1973. Begge gikk inn på topp 10 i UK, og sistnevnte nådde også andre plass i Nederland. Singlene var tilnærmet note for note kopier av The Ronettes og The Chordettes gamle hits. Store deler av Subtle As A Flying Mallet bestod av gjenskapning av gamle favoritter fra sent femti- og tidlig sekstitall. Etter sigende jobbet Edmunds lenge og intens for å gjenskape lydbildet fra originalene. Også denne gangen gjorde han det meste selv, med noe hjelp, fra blant andre Nick Lowe og Pick Withers trommer (Dire Straits).  Pastisjene på The Ronettes, Chordettes og Everly Brothers ble litt stive, og tilførte ikke klassikerne noe nytt. Han lyktes bedre i det øvrige materialet, som Nick Lowes She’s My Baby, tradisjonslåten Billy The Kid (mest kjent med Ry Cooder) og særlig i Mel Tillis og Webb Pierces I Ain’t Never, som hadde et herlig gyng. Plata inneholdt også to konsertopptak, hvor Brinsley Schwarz backet Edmunds i Chuck Berrys No Money Down og Let It Rock.

Allerede i 1976 etablerte Nick Lowe, Dave Edmunds, Terry Williams og Billy Bremner gruppa Rockpile. Da Lowe og Edmunds var signert til hvert sitt plateselskap ble det ikke utgitt noe materiale under Rockpile-navnet før i 1980, men soloplatene til Edmunds og Lowe i årene forut var på mange vis samarbeids-prosjekter medlemmene i mellom. Så også Get It (Swan Song LP, 1977, 8,5/10) , starten på en triologi med sterke album fra Edmunds. Det var også hans første album på Led Zeppelins plateselskap. Get It hadde formidabel energi, som ble forløst gjennom en suveren blanding av coverlåter og originalmateriale. Her gikk klassikere fra Bob Segeer (Get Out Of Denver), Graham Parker (Back To School Days), Nick Lowe (I Knew The Bride) og Lowe/Edmunds (Here Comes The Weekend) i skjønn forening med Jim Fords barske Ju Ju Man, Otis Blackwells Let’s Talk About Us og ikke minst en forrykende versjon av Hank Williams Hey Good Lookin’, som snørte sekken rundt influensene og viste hvordan rock & roll ble til i nedsmeltingen av blues og country. 13 sanger ble gjort unna på litt over en halvtime, uten et svakt øyeblikk. Get It var et festalbum av de sjeldne. Plata hadde en organisk og samtidig superenergisk vibb, og man kunne telle på en hånd de britene som hadde bedre forståelse for amerikansk musikk enn Edmunds og hans medmusikanter.