Bee Gees – Size Isn’t Everything ( Polydor cd, 1993)

1) Paying The Price Of Love; 2) Kiss Of Life; 3) How To Fall In Love; 4) Omega Man; 5) Haunted House; 6) Heart Like Mine; 7) Anything For You; 8) Blue Island; 9) Above And Beyond; 10) For Whom The Bell Tolls; 11) Fallen Angel; 12) Decadence

Bee Gees ga ut studioalbum nummer 20 i september 1993. Jubileet ble markert med at Size Isn’t Everything var det første albumet etter returen til Polydor Records, som var plateselskapet de debuterte på internasjonalt tilbake i 1967. Plata ble spilt inn i Miami, og ble produsert av brødrene sammen med Femi Jiya, som også hadde bidratt på den mislykkede forgjengeren High Civilization. Bee Gees benyttet seg av en lang rekke studiomusikere denne gangen, og gledelig nok var gamlegitaristen Alan Kendall med på laget. Albumet ble spilt i en problemfylt periode for Bee Gees, med helseproblemer både hos brødrene og i familien for øvrig. Brødrene mistet pappa Hugh i 1992, og plata var dedikert til ham.

Size Isn’t Everything ble ikke et gjennomgående godt album, men var langt bedre enn både E.S.P. (1987) og High Civilization (1991), og et lite hakk bedre enn One (1989). Denne gangen dukket gruppas kjente kvaliteter opp igjen, i form av gode sangprestasjoner og flere slitesterke melodier. I tillegg var produksjonen mer sympatisk enn det syntetiske marerittet som møtte lytteren ved forrige korsvei.  Likevel kunne ikke plata konkurrere med de beste albumene fra brødrene, til det var det fortsatt for mange middelmådige og til dels svake spor. En monden eim av voksenpop lå over store deler av plata. Dermed snek det etter hvert seg inn en følelse av kjedsomhet seg, etter den første behagelige overraskelsen over at brødrene fortsatt hadde ting å by på.

Beholdningen ble et knippe godkjente låter, som til sammen gjorde Size Isn’t Everything til Bee Gees’ beste album siden Living Eyes. Åpningssporet Paying The Price Of Love hadde et løft i refrenget som hektet, og Barry viste at stemmen fortsatt holdt godt. Så fikk man leve med en litt simpel, programmert synthlyd. Balladene How To Fall In Love, Pt 1, Heart Like Mine og singelutgitte For Whom The Bell Tolls låt bedre, og selv om alle tre hadde et visst drag av middelmådighetens kjedsommelighet over seg, hadde melodiene kvaliteter – og ikke minst spilte de på brødrenes fortsatte sterke sang.

Omega Man var en fin poplåt, hyggelig nok sunget av Maurice Gibb. Vokalinnsatsen var mer fordelt mellom brødrene denne gangen, hvor både Robin og Maurice hadde større bidrag enn på de foregående platene.  Robin fronter den akustiske Blue Island sammen med Barry. Den pekte frem mot Alone fra det neste albumet, en sang som var en av de bedre fra Bee Gees i «moderne» tid.

I USA passerte nok en gang Bee Gees under radaren, med dårlig listeplasseringer og lite oppmerksomhet. I UK gikk det bedre, der nådde singelen For Whom The Bell Tolls femteplass, og albumet fikk en 23. plass som bestenotering.

Rating: 6/10