Franco Battiato – Pollution (Bla Bla LP, 1972)

1) Il silenzio del rumore; 2) 31 dicembre 1999 ore 9; 3) Areknames; 4) Beta; 5) Plancton; 6) Pollution; 7) Ti sei mai chiesto quale funzione hai?

Battiato rakk et album til i 1972. På tross av et tilsynelatende hastverk, var Pollution et gjennomarbeidet album, og en plate som viste veien videre fra Fetus.

Hvorvidt Pollution var et konseptalbum eller ikke var vanskelig å ta stilling til. Battiato trakk flere tematiske inspirasjonskilden opp av hatten, men det var likevel en rød tråd, som ble deklarert allerede i det korte åpningssporet Il silenzio del rumore («stillheten fra støyen»). Etter en innledende sample fra et orkester spillende en vals, resiterte Battiato en tekst  som inneholdt linjen Ti Sei Mai Chiesto Che Funzione Hai?, som også var tittelen på det avsluttende sporet på plata. Tittelen betød noe slikt som «Har du noen gang lurt på hvilken funksjon du har?» Det var  å anta at Battiato var opptatt av enkeltmenneskets plass og verdi i samfunnet.

Tematikken dominerte også Beta, som var inspirert av Aldous Huxleys fremtidsdystopi Brave New World, der menneskene var delt inn i forskjellige klasser, som delta, gamma og beta, i en verden hvor det enkelte menneske var lite verdt utover selve funksjonen i samfunnet. Menneskers individuelle behov var ikke viktig.

Pollution var også inspirert av pseudo-vitenskapsmannen Pier Luigi Ighina, stifteren av Centro Internazionale Studi Magnetici. Ighina påstod at han var blitt kontaktet av utenomjordiske skapninger, som hadde gitt ham i oppdrag å forbedre menneskeheten. Hans teorier inkluderte påstander om at det var pulserende, magnetiske atomer i kjernen av all materie, som ble utvekslet kontinuerlig mellom jorden og solen. Han bygde flere maskiner, blant annet en som skulle forhindre jordskjelv og en som skulle få det til å regne. Da Ighina døde i 2004, var selvsagt ikke konseptenes hans realisert.

Tullball eller ikke, Battiato tok Ighina på alvor, og i utbrettomslaget til Pollution var det trykket en tekst som Ighinas senter publiserte 25. september 1972.

I utbrettomslaget var det også avbildet et knippe musikere sammen med Battiato, i tillegg til et kors med hodet til hovedpersonen på toppen. Bildet forsterket inntrykket av at Pollution i større grad enn sist var et bandprosjekt. Battiato hadde riktignok med seg musikere sist også, men da mest som gjester. Denne gangen utgjorde Ruby Cacciapaglia, Gianfranco D’Adda, Mario Ellepi og Gianni Mocchetti en fastere backing. Om lytteren dermed forventet seg en mer konvensjonell og strammere plate, ble slike forventninger raskt gjort til skamme. Pollution var mer eksperimentell og utflytende enn Fetus. Battiato ga uttrykk for at han denne gangen så hen til Pink Floyd og Syd Barrett, samt landsmennene i Aera.

Pollution var full av originale vrier på datidens undergrunnstrender, som space rock, krautrockens kosmiske arm og progressiv rock, alt levert med Battiatos sterke melodiske sans. Battiato ga uttrykk for at han denne gangen så spesielt hen til Pink Floyd og Syd Barrett, samt landsmennene i Aera. Plata var, i likhet med Fetus, dominert av elektroniske instrumenter; fire av seks musikere trakterte synthesizer, selv om det også var plass til en tradisjonell rytmeseksjon med bass og trommer.

Etter to korte spor, som satte stemningen, dro det hele i gang for alvor med Areknames, hvor teksten i hovedsak bestod av italiensk sunget baklengs. Musikken var kraftfull spacerock, med smak av Pink Floyd cirka 1969. Areknames gled over i den fenomenale Beta, som etter en innledning der det hørtes ut som om Battiato ropte til lytteren fra det ytre rom, dro en sløy beat i vei, med et piano spillende enkle linjer og kvinnelig vokalise i bakgrunn. Dette skapte en «fjern» stemning, med en opplevelse av at vokalen forsøkte å nå lytteren fra en annen dimensjon. Deretter tok en elektrisk gitar plass i lydbildet, og forsøkte forgjeves å feste musikken til jorden, før det hele ble avsluttet med et sample av klassisk orkestermusikk.

Undervanns-hymnen Plankton åpnet med akustisk gitar i samspill med diverse synthesizere, og da vokalen falt inn ble lytteren nok en gang lullet inn i en drømmeaktig tilstand; folk møtte space, mens Pink Floyd hang i baren. Det var sært vakkert, og Battiatos melodiøse evner sørget for at musikken var lett tilgjengelig, selv om den var utforskende. Etter hvert økte tribale rytmer temperaturensom dermed satte opp det påfølgende tittelsporet. Der var det elektronisk improvisasjon, akustiske gitarer, sang, bølgeskvulp og en sakte utånding, som gikk over i avslutningen med Ti sei mai chiesto quale funzione hai?, som dirret sakte i ekko, med kombinasjonen av en gråtende mann og kormusikk hentet fra AM-båndet.

Rating: 9/10