Franco Battiato – «Clic» (Bla Bla LP, 1974)

1) I cancelli della memoria; 2) No U Turn; 3) Il mercato degli dei; 4) Rien ne va plus: andante; 5) Propietad prohibida; 6) Nel cantiere di un’infanzia; 7) Ethika fon ethica

Det lå ikke til Franco Battiato å gjenta seg selv, og hans fjerde album «Clic» var et annet type beist enn forgjengerne. Sulle corde di Aries ble avslutningen på Battiato som  progrocker. «Clic» var noe ganske annet. Dèt kunne lytteren ane allerede ved å ta en titt i utbrettsomslaget. Under albumtittelen var det angitt at plata var «dedicato a Karlheinz Stockhausen». Under låttitlene var det et bilde av Battiato hengende over diverse keyboards, delvis i skyggen. Omslaget illustrerte både Battiatos fascinasjon for  «seriøs» ny musikk og hans søken inn i uoppdagede musikalske landskap.

«Clic» var det første albumet i en rekke av utgivelser som var forankret i kunstmusikk og avantgarde. «Clic» hang likevel en smule igjen i det utforskende progressiv-elektroniske uttrykket som hadde vært sentralt på Pollution og Sulle corde di Aries, om ikke i faktisk musikalsk uttrykk, så i holdning og innstilling. «Clic» inneholdt løs, eksperimentell musikk, med dryss av den utforskende hippie-ånden som hvilte over arbeidene til samtidige som Popol Vuh, Klaus Schulze, Pierrot Lunaire, svenske Algarnas Tradgard og tidvis Aera, da de italienske marxistene lot den mest intense jazzrocken ligge i ro. «Clic» var ikke spesielt vanskelig tilgjengelig, om man tok seg tid til å lytte med åpent sinn, men plata var vrien å få tak på som album. Det skyldtes at uttrykket skiftet radikalt fra spor til spor; fra minimalistisk elektronisk pludder med hilsen til Tangerine Dream og Terry Riley, til tilnærmet ambiente soner – eksempelvis Nel cantiere di un’infanzia, med opptak av stemmer under et teppe av tom luft – via musique concrete og Stockhausensk kunstmusikk. Alt gjort med en storøyd nysgjerrighet og lekenhet; hva skjer om jeg trykker på den knappen?

«Clic» inneholdt lite av ordinær sang. Vanlig vokal hadde veket plass for diverse opptak av menneskestemmer fra film, radio og annet. Det bidro til «Clic»s tomme og undrende modus. Den solstekte og avslapped følelsen fra mesterverket Sulle Corde di Aries var forlatt. «Clic» inneholdt ingen låter i tradisjonell forstand, men bestod av elektroniske utskeielser og rene sound collages, som likevel inneholdt melodiøse elementer av et kaliber som evnet å hekte den nysgjerrige lytter på, også de som ikke var spesielt bevandret i 1960 og 70-tallets kunstmusikk. «Clic» fløt rundt på urolige musikalske hav, og drev fra den ene øde holme til den andre. Battiato utforsket nye muligheter og impulser, og det var spennende å være med på ferden, enten det elektroniske lydbildet ble pyntet med saksofon, stemmer spilt baklengs, gammel orkestermusikk, taler fra en råtten transistorradio, akustisk piano eller arabisk musikk.

Rating: 8/10