Nick Cave & The Bad Seeds – Murder Ballads (Mute cd, 1996)

1) Song Of Joy; 2) Stagger Lee; 3) Henry Lee; 4) Lovely Creature; 5) Where The Wild Roses Grow; 6) The Curse Of Millhaven; 7) The Kindness Of Strangers; 8) Crow Jane; 9) O’Malley’s Bar; 10) Death Is Not The End

Caves neste trekk var å lage en «morsom» plate med navnet Murder Ballads. Cave utdypet at sangene var skrevet etter at han hadde gått lei av seg selv og tematikk rundt drap, fortapelse og ublide skjebner. Han understreket at sangene innerst inne handlet om andre ting enn mord og død. Rim, historier og humor var Murder Ballads innerste vesen. Albumet var også trening for Cave i å skrive i strengt avgrenset format, nærmest som en akademisk øvelse. Dette var opplysende informasjon, for i det ytre og umiddelbare var Murder Ballads en parodi på Nick Cave & The Bad Seeds og deres fokus på død og elendighet. Murder Ballads var et skråblikk på eget virke, med tunga godt plassert i kinnet.

Murder Ballads alvor måtte altså tas med en klype salt. Det betød ikke at musikken og historiene var annenrangs eller lettvinte; Murder Ballads var nok en sterkt dose Nick Cave & The Bad Seeds, om en ikke helt i klasse med deres beste plater.

Murder Ballads ble spilt inn i forskjellige studios i årene 1993 til 1995 og produsert av The Bad Seeds sammen med Tony Cohen og Victor Van Vugt. Jim Sclavunos var et nytt bekjentskap siden sist. Han delte på trommingen med Thomas Wydler og ble etter hvert fast medlem i The Bad Seeds. Fiolinst Warren Ellis fra The Dirty Three dukket også opp. Ellis skulle med tiden bli en av Nick Caves aller viktigste samarbeidspartnere.

Murder Ballads ble Caves største kommersielle suksess så langt, mye takket være duetten med Kylie Minogue på Where The Wild Roses Grow. En ballade med skjønnheten og udyret i hovedrollen, der Minogues superstjernestatus medførte tung rotasjon på MTV. Sangen ble en stor hit. Cave har fortalt at han var oppslukt av Minogue og hadde skrevet flere sanger med henne i mente, og at han skjønte at han traff blink med Where The Wild Roses Grow. Det var da også den mest kommersielle og vakre balladen han noen gang hadde skrevet.

Det var ikke bare Kylie Cave hadde oppheng i. Han hadde et kort forhold med Polly Jean Harvey, og også hun sang også duett med Cave på Murder Ballads. Henry Lee bygde på den skotske folkesangen Young Hunting, og ble til en søt og samtidig skummel ballade, hvor Harvey fikk vist seg frem som en suveren vokalist. Hun var da også en av de største artistene som dukket opp på nittitallet. I Henry Lee var det ikke Henry som er morderen, han var tvert i mot offeret, der en kvinnelig beundrer ikke aksepterte avslaget og drepte med en pennekniv.

Henry Lee var en av tre coverlåter. De to øvrige var Bob Dylans Death Is Not The End (fra Down In The Groove, 1988), og tradisjonslåten Stagger Lee. Death Is Not the End ble til en bagatellmessig, men hyggelig allsang, hvor Cave hadde vokalt selskap av Anita Lane, Shane MacGowan, PJ Harvey og Kylie Minogue. Langt bedre var Stagger Lee, sangen om morderen «Stag» Lee Shelton, som drepte Billy Lyons i St. Louis, julen 1895. Den ble første gang spilt inn i 1923 og ble senere en hit for Lloyd Price i 1959. Caves versjon var så langt fra Price sin lettbeinte rock & roll som overhodet mulig. I The Bad Seeds og Caves hender ble Stagger Lee så mørk, vill og voldsom som vel mulig. Låten viste frem et Bad Seeds i storform, og var et klart høydepunkt på Murder Ballads.

Av andre høydepunkt må de to balladene Songs Of Joy og The Kindness Of Strangers nevnes. De første var musikalsk sett mørk, den andre lys, men med en usigelig trist tekst om Mary Bellows leie liv og grusomme endelikt.

En omtale av Murder Ballads kommer ikke unna O’Malleys Bar. Den 15 minutter lange historien om drapene i O’Malleys Bar fikk virkelig opp drapskvotsienten på Murder Ballads; her døde folk som fluer av revolveren til protagonisten, som tilslutt overga seg og viste sitt feige jeg, etter å skrytt på seg død og kåtskap. O’Malleys Bar var en låt Cave ikke hadde funnet plass til på tidligere plater, men som omsider fant et naturlig hjem på Murder Ballads. 15 minutter med fortellinger om drap etter drap var drøy kost, og den var vel lang, men fortjente likevel plassen sin på plata, som eksempel på historiefortelleren Cave og musklene til The Bad Seeds.

Rating: 7,5/10