Bathory – Destroyer Of Worlds (Black Mark cd, 2001)

1) Lake Of Fire; 2) Destroyer Of Worlds; 3) Ode; 4) Bleeding; 5) Pestilence; 6) 109; 7) Death From Above; 8) Krom; 9) Liberty & Justice; 10) Kill Kill Kill; 11) Sudden Death; 12) White Bones; 13) Day Of Wrath

Først i 2001 var Bathory tilbake med ny musikk, fem år etter Blood On Ice. Blood On Ice kunne vel heller ikke regnes som et helt nytt album, basert på demoinnspillinger fra 1989 som det var. Dermed måtte vi egentlig tilbake til Octagon fra 1995 for å finne siste helt nye Bathory-materiale.

Det relativt lange oppholdet betød imidlertid ikke at Quorthon hadde ligget på latsiden. I 1998 kom det ut nok et oppsummerende album, Jubileum 3. I 2001, samme år som Destroyer Of Worlds, kom det faktisk et fjerdesamlealbum, kalt Katalog. Dessverre var ingen av de to spesielt vektige. Katalog inneholdt bare utvalgte låter fra studioalbumene, og var kun interessant som et inngangspunkt for nye fans og nysgjerrige. Jubileum 3 hadde riktignok noen tidligere uutgitte spor, men hele ni av 15 sanger var hentet fra Requiem, Octagon og Blood On Ice.

Soloalbumet Purity Of Essence fra 1997 ved det klart mest interessant Quorthon foretok seg på siste halvdel av nittitallet. Albumet inneholdt hele 23 sanger og hadde en samlet spilletid på nesten 100 minutter. Han fortsatte i mer eller mindre samme stil som på solodebuten, det vil si hard rock og grunge. Purity Of Essence var ingen dårlig plate, og Quorthon fikk vist frem flere sider av sitt uomtvistelige talent. Han sang bedre på soloplatene, og var i stand til å skru sammen fengende hard rock. Så var albumet alt for langt, og det slo en at han hadde hatt godt av en produsent (annet enn faren), en «sjef» som kunne begrenset omfanget og destillert essensen av innspillingene.

Også Destroyer Of Worlds hadde hatt godt av en strammere regi. Plata var 65 minutter lang, og det var for langt mellom de gode skålene til at spilletiden lot seg forsvare. Quorthon gjorde som vanlig alt selv, og umiddelbart virket det som om han ville oppsummere de siste 10 årenes musikalske virke under Bathory-paraplyen. Det betød en kombinasjon av viking metalen fra Hammerheart-Twilight Of The Gods-Blood On Ice og thrash metalen fra Requiem og Octagon. Så kan det naturligvis også spekuleres i om det var faktisk var et forsøk på en oppsummering eller om han rett og slett var usikker på veien videre.

Destroyer On Ice ble lidende under denne dualiteten, og også under det faktum at materialet var ujevnt, enten det dreide seg om viking- eller (særlig) thrash metal. Heller ikke denne gangen fikk han særlig dreisen på sistnevnte form, og selv om det låt bedre enn på de to bommertene fra nittitallet, overbeviste Bathory heller ikke denne gangen med sine thrash-forsøk. Låter som Death From Above, 109, Kill Kill Kill og Pestilence ble generiske stiløvelser, og manglet karakteren Bathory ellers kunne skilte med.

Bathory lyktes bedre med viking metalen og deler av stoffet kunne glidd greit inn på tidligere album i sjangeren. Tittelsporets insisterende rytmikk og pompøse kor viste frem noe av det beste fra Bathory post-black metal. Det samme gjorde den lange og intense White Bones, og ikke minst Ode, som hadde mye til felles med mektige One Rode To Asa Bay (Hammerheart), med sin trøstesløse melankoli og durende middtempo. Avslutningen med Day Of Wrath holdt også mål, der den avsluttet et frustrerende ujevnt og sprikende album.

Rating: 6/10