Franco Battiato – L’Egitto prima delle sabbie (Ricordi LP, 1978)

1) L’Egitto Prima Delle Sabbie; 2) Sud Afternoon

Franco Battiato hadde ytterligere et kunstmusikalsk sprell i seg før han kastet seg over mer kommersielt anlagte toner. Om det var for å understreke at han gjorde nøyaktig det som passet ham, eller om det var oppriktig utforsking av pianoets muligheter han var opptatt av på L’Egitto prima delle sabbie vites ikke, men det er vel, tross alt, mest sannsynlig det siste. Men det var ikke tvil om at han tøyde publikums (de antageligvis få som ikke hadde avskrevet mannen som en «hemmelig» og sær artist på dette tidspunktet) tålmodighet med sitt fjerde og siste avantgardealbum.

På de to foregående platene hadde Battiato i all hovedsak nøyd seg med å komponere musikken og overlatt musiseringen til andre. Så også denne gangen. Han hadde komponert to lange stykker for piano, som ble fremført av hans etter hvert faste samarbeidspartner Antonio Ballista alene på tittelsporet, og sammen med Bruno Canino på komposisjonen for to piano, Sud Afternoon. Canino hadde mye av samme bakgrunn som Ballista. Begge var klassisk skolerte pianister av internasjonalt kaliber, og hadde også til felles at de var opptatt av samtidsmusikk.

L’Egitto prima delle sabbie («Egypt før sanden») var det suverent mest minimalistiske albumet Battiato noen gang laget. Tittelsporet bestod av at Ballista spilte de samme seks tonene gjentagende i 14 minutter, med ørsmå endringer underveis, inkludert en viss forskjell i pausen mellom tonene. Etter en stund ble de seks tonene delt i to fragmenter. Det ga en viss effekt, etter at lytteren var blitt lullet inn i en myk drømmeverden av de evig gjentagende tonene. Det var nydelig lyd i pianoet til Ballista, og stykket hadde kvaliteter som man kunne kjenne igjen i mye av den bedre minimalismen og ambiente musikken, men denne gangen tøyde Battiato strikken for langt. Det foregikk rett og slett for lite til å forsvare en spilletid på 14 minutter.

Selv om Ballista fikk selskap av sin kollega Canino på Sud Afternoon, betød det på ingen måte at de to slo ut håret. Også dette var et særdeles minimalistisk stykke, med enkelttoner hengende i tørr luft, og prøvende pauser som virkemidler for å skape spenning og stemning. Det var slett ikke uten effekt, og var mer interessant lytting i det lange løp, selv om også Sud Afternoon var ekstremt insisterende og ikke ga noen konsesjoner til melodi eller elementer som kunne hekte utrente ører på.

L’Egitto prima delle sabbie fremstod bevisst tom, som en blank kanvas der det kun ved nærmere ettersyn dukket opp nyanser. Plata var et sonisk eksperiment, og for så vidt vellykket i så henseende, men egnet seg i liten grad for gjentatt lytting; L’Egitto prima delle sabbie var det den var ved første lytt, og vokste ikke i tradisjonell forstand; det var mer lytteren som ble vant til at det var så tomt som førstegangs lytt fortalte.

Plata fikk oppmerksomhet i samtidsmusikk-kretser, og fikk sågar Stockhausen prisen.

Med L’Egitto prima delle sabbie valgte likevel Franco Battiato å lukke døren til både kunstmusikk og progressiv rock, og ga seg i kast med mainstream popmusikk av forskjellige valører. Han var innom alt fra new wave til Grand Prix-bidrag, og det meste mellom disse ytterpunktene.

Rating: 6/10