Caravan – Cunnings Stunts (Decca LP, 1975)

1) The Show Of Our Lives; 2) Stuck In A Hole; 3) Lover; 4) No Backstage Pass; 5) Welcome The Day; 6) The Dabsong Conshirtoe; 7) The Fear And Loathing In Tollington Park Rag

Bassist John G. Perry ble ikke lenge i Caravan. Han spilte sin siste konsert med gruppa i London Lyceum 3. juli 1974. Perry ble erstattet av Mike Wegdwood. Wedgwood hadde blant annet vært medlem av Curved Air, og spilte på Second Album og Phantasmagoria, to av den gruppas beste plater.

Kvintetten med Pye Hastings, Dave Sinclair, Richard Coughlan, Geoff Richardson og Wegdwood byttet management på sensommeren 1974, og gikk til Miles Copelands byrå. Copeland hadde de rette kontaktene i USA, og sørget for at Caravan fikk gjennomført en større turne der høsten 1974, med 50 konserter. De varmet opp for blant andre Weather Report, Wishbone Ash og Fairport Convention, og fikk et lite, men hengivent publikum på den andre siden av dammen, noe som bidro til at Caravans sjette studioalbum, Cunning Stunts, gikk til 124. plass i USA. Plata kom seg også inn på topp 50 i hjemlandet.

Dessverre stod ikke den musikalske kvaliteten helt i stil med det lille kommersielle gjennombruddet. Cunning Stunts var Caravans svakeste album så langt. Albumet, som opprinnelig var ment å skulle bli titulert Toys In The Attic, noe det var greit at de ikke gjorde, ref. Aerosmith, var et ikke spesielt «cunning» forsøk på å fornye uttrykket. Bestående av fem sanger på side en og en lang suite på side to (komplementert med en ett minutt lang ubetydelig rag) var albumet en delvis glidning bort progressive rock og over i generisk kunstpop og poprock. Dermed forsvant mye av Caravans særpreg. Så var likevel Cunning Stunts en tidvis ok plate, men det var et stykke opp til tidligere bravader.

Pye Hastings, som hadde stått for det aller meste av låtskriving og sang etter at Richard Hastings forsvant, var mindre dominerende denne gangen, med kun to bidrag. Den nye mannen Wegdwood bidro med to sanger. Dave Sinclair jobbet nå i kompaniskap med en viss John Murphy. De to komponerte åpningssporet The Show Must Go On og den 18 minutter lange suiten The Dabsong Conshirtoe. Richardson bidro med den akustiske snutten In Tollington Park Rag.

Pye Hastings bidrag var høydepunktene. Hans kvikke Stuck In a Hole hadde et potent drag som fenget, selv om det muligens var stjålet vel mye fra Elton Johns Philadelphia Freedom og The Bitch Is Back. Men hva gjør vel litt «låning» når resultatet blir så fett. No Backstage Pass var tradisjonell Caravan, og det sporet som hadde mest til felles med tidligere utgivelser; en lyrisk ballade med drømmerier om engelsk landsbygd – i stemning, om ikke tekst.

Mike Wegdwoods to bidrag holdt ikke på langt nær samme nivå. Lover var en anonym AOR-ballade, og bød på lite annet enn vakker overfladiskhet. Denne lytteren kjedet seg allerede før sangen var over ved første lytt. Heller ikke Welcome The Day var all verden, med sitt kritthvite funkdrag, ikke langt unna sen Climax Blues Band og Average White Band. Den var for så vidt stilig arrangert, men mye til låt var det virkelig ikke.

Duoen Sinclair/Murphy lyktes noe bedre. Skulle det først være kunstpop i balladeform kunne resultatet vært langt verre enn The Show Of Our Lives.; en sang med et visst løft over seg, som minnet om 10CC like etter at Godley og Creme hadde forlatt den skuta. Duoens  «suite» The Dabsong Conshirtoe, var i realiteten en rekke sanger som var koblet sammen til ett stykke musikk. Dèt hadde Caravan lyktes bra med tidligere og The Dabsog Conhirtoe var grei lytting, og den varierte mellom kunstpop, ballader og jazzprog. Her var linjene tilbake til for eksempel In The Land Of Grey And Pink tydlige, og selv om de ikke nådde samme høydene som den gang da, var dette et musikalsk landskap de klarte seg brukbart i.

Rating: 6,5/10