Nick Cave & The Bad Seeds – Abattoir Blues/The Lyre Of Orpheus (Mute 2cd, 2004)

CD I: 1) Get Ready For Love; 2) Cannibal’s Hymn; 3) Hiding All Away; 4) Messiah Ward; 5) There She Goes My Beautiful World; 6) Nature Boy; 7) Abattoir Blues; 8) Let The Bells Ring; 9) Fable Of The Brown Ape

CD II: 1) The Lyre Of Orpheus; 2) Breathless; 3) Babe You Turn Me On; 4) Easy Money; 5) Supernaturally; 6) Spell; 7) Carry Me; 8) O Children

Like etter utgivelsen av Nocturama forlot Blixa Bargeld The Bad Seeds. Han hadde vært Caves trofaste medspiller i 20 år, men hadde hele veien delt tiden sin mellom The Bad Seeds og hans eminente band Einstürzende Neubauten. Bargelds innflytelse på Caves musikk var lett å undervurdere. Det var ikke tvil om at hans særegne og atonale gitarspill hadde vært en x-faktor i gruppas lydbilde. Bargeld var en avantgardemusiker av rang, alltid mer opptatt av ideene enn av den tekniske kompetansen til sine medmusikanter, og seg selv for den saks skyld. Han ble erstattet av James Johnston. Johnston behersket både keyboards og gitar. På Abattoir Blues/The Lyre Of Orpues konsentrerte han seg om orgel, mens Mick Harvey tok seg av alt gitarspillet. Johnston hadde bakgrunn fra Gallon Drunk, et stilig britisk ensemble som trafikkerte punkblueslandeveier ikke langt unna tidlig The Bad Seeds.

Cave, Harvey og Johnston og resten av The Bad Seeds, som på dette tidspunktet også inkluderte Warren Ellis (fiolin, fløyte og diverse strengeinstrumenter), Martyn P. Casey (bass), Conway Savage (piano) og trommeslagerne Thomas Wylder og Jim Sclavunos, gikk i i studio i Paris i mars 2004 og spilte inn de to albumene Abattoir Blues/The Lyre Of Orpheus, som ble utgitt i èn pakke, men som skulle vurderes som to selvstendige album.

Sammen med produsent Nick Launay spilte de inn de sytten sangene i løpet av tolv dager. Gruppa fant seg vel til rette i det forsofne Studios Ferber, som på tross av slitasje fortsatt hadde sjarm og inspirasjon å by på.

Albumene var forskjellige i karakter og stil. Abattoir Blues var rockbrutal og The Lyre Of Ophues  balladeorientert. De hadde likevel mye til felles. På innspillingene henga Cave og The Bad Seeds seg fullt ut til klassisk rock. De hadde selvsagt laget musikk i tilnærmet samme stil tidligere, men det var mer gjennomført denne gangen. Så var det ikke den amerikanske hardrocken Cave siktet seg inn på, men heller Bob Dylan midt på syttitallet, Van Morrison med soul/gospel-inspirasjon og tidlig kunstrock. Cave engasjerte The London Community Gospel Choir til å synge på begge platene. De seks koristene hadde tidligere jobbet med Spiritualized og Blur. Mikset med Caves unike signatur og The Bad Seeds formidable kraft ble resultatet sjeldent kraftig, og et solid comeback etter ujevne Nocturama, hvor Cave også hadde funnet tilbake til sin skarpeste låtskriverpenn.

Tekstene inneholdt som vanlig flere lag og tema, men var gjennomgående lysere enn i tidligere tider, og fortsatte med det trenden fra Nocturama. Her var det flere åpenbare kjærlighetserklæringer til Caves kone, der han (til Cave å være), jublende deklarerte sin hengivenhet i sanger som Babe, You Turn Me On, Carry Me, Get Ready For Love og There She Goes My Beautiful World. I kjent stil blandet Cave kjærligheten til kvinnen med kjærligheten til og undringen over Gud. Cave sa også adjø til sin nære venn Mick Geyer, som døde av kreft under innspillingene. Og Let The Bell Ring var etter sigende en hyllest til Caves helt Johnny Cash, som hadde gått bort året før.

Abattoir Blues var en slags oppfølger til The Birthday Partys Prayers On Fire og Junkyards brutale Stoogeskaos, men inspirasjon og utførelse var flyttet fra Detroits bakgater til sørstatenes sumper og motorveiens klassiskrock-radio. Plata bestod av ni sjeldent sterke låter rendyrket rock. Rock med drivende, ekstatisk stemning, hvor musikken ble sendt inn i et landskap man måtte til konsertopplevelser fra artister som Bruce Springsteen og Bob Seger for å finne maken til. Piano og gospelkor drev musikken inn i nirvana, der særlig Get Ready For Love, There She Goes, My Beautiful World og Nature Boy var klimaks av gospeldrysset rock & roll. Få andre artister var i nærheten av den dybden og energien Cave oppviste i disse sangene. Det seige tittelsporet og den mektige, refrengsterke Let The Bells Ring stod også ut.

Mens det var Jim Sclavunos som spilte på Abattoir Blues, tok den sløyere, jazzinfluerte Thomas Wylder seg av rytmene på The Lyre Of Orpheus. The Lyre Of Orpheus var en stilsikker kompanjong til Abattoir Blues, med sine vakre melodier, akustiske arrangement og forfriskende kombinasjonen av Cave og The London Community Gospel Choir. Det ga plata en eleganse og kontemplativ stemning som gjorde godt for kropp og sjel, etter Abattoir Blues herjinger. Sangene var fengende, smule og varige; Easy Money, Carry Me, Breathless; det var sjokkerende mange sterke sanger å finne. Alle for så vidt i samme stil; sakte tempo, akustisk sving drevet av Wylder, Cave og koret – sangene hang sammen som en slags suite, uten noen gang å kjede eller ønske at noe var annerledes.

Rating; Abattoir Blues: 10/10, The Lyre Of Orpheus: 9/10 – totalt: 9,5/10