Grouper – Way Their Crept (Free Porcupine cd, 2005)

1) Way Their Crept; 2) Hold a Desert, Feel Its Hand; 3) Second Skin / Zombie Wind; 4) Sang Their Way; 5) Black Out; 6) Adorned, 7) Close Cloak; 8) Second Wind / Zombie Skin; 9) Where It Goes

Way Their Crept regnes ofte som den første offisielle utgivelsen i Grouper-katalogen, på grunn av den egentlige debutens marginale distribusjon. Liz Harris ble heldigvis ikke en av de artistene som lot seg friste til å øse ut altfor mange utgivelser i begrensede opplag. De var det nok av på denne tiden, med det resultat at marginale utgivelser går for store summer i samlermarkedet, uten å tilføre all verden av musikalsk verdi til katalogen.

Way Their Crept viste frem en artist som jobbet tålmodig og oppfinnsomt med begrensede virkemidler. Harris benyttes seg av stemme, keyboards og gitar, som ble kjørt gjennom tape delay, noe som ga en «forsinket» effekt. Omslaget hadde et foto i svart/hvitt av trær og greiner, tilført et dust filter; mulig det regnet? Den merkelige tittelen var ikke enklere å få taket på enn omslaget; «Måten de krøp på»? Var det så enkelt? Eller lå det en dypere mening bak? Omslag og tittel var passet perfekt til musikken, som var nær og fjern samtidig, og tilnærmet umulig å beskrive.

På Way Their Crept hadde Harris dempet de skurrende overtonene, til fordel for mykere droner. Det betød ikke at uttrykket hadde blitt mer håndfast, heller tvert imot. Way Their Crept var et tåkete, sakte ekko, dypt psykedelisk og merkelig bevegende, på tross av at det ikke var mulig å få ørene rundt hva som egentlig foregikk. Harris ville ha lytterens oppmerksomhet, men neppe hens intime nærhet. Det var mulig å høre inspirasjon fra William Basinskis The Disintegration Loops, hvor keyboarddroner sakte løste seg opp foran lytteren, ifølge legenden fordi tapene var delvis ødelagt. Det var også denne gangen drypp av Cocteau Twins og This Mortal Coil, i tillegg til mer tradisjonell ambient. Tidvis gikk tankene også til forskjellige former for østlig folkemusikk (India, Tibet) og for så vidt også til den mest kontemplative enden av moderne klassisk musikk. Groupers musikk var likevel mer abstrakt enn alle de (potensielle) inspirasjonskildene, med et mulig unntak for Basinski. Det var mulig å fabulere om Grouper som vest-kystens new age-motpol til Basinskis østkyst-kunstmusikk (New York).

Way Their Crept var et vennlig, men smått truende skysystem, som skled rolig mot lytteren. De ni sporene hang sammen og lullet lytteren inn i sin verden. Der var det fint å være der 40 minuttene det pågikk, og plata måtte definitivt høres som en helhet. Samtidig var Way Their Crept, som det meste av ren stemningsbasert musikk, avhengig av en tålmodig og interessert lytter; Harris tok konseptet sitt langt på Way Their Crept, og ga ingen konsesjoner. Hun hevet temperaturen èn gang, på platas hovedspor, den mektige, ni minutter lange Close Cloak. Her tillot hun seg å slippe løs melodiske tema i større grad enn på resten av plata, og det gjorde godt. Close Cloak var tett på et mesterverk og en oppvisning av hva Harris kunne få til der hun nå var.

Rating: 7,5/10