The Cars – The Cars (Elektra LP, 1978)

1) Good Times Roll; 2) My Best Friend’s Girl; 3) Just What I Needed; 4) I’m In Touch With Your World; 5) Don’t Cha Stop; 6) You’re All I’ve Got Tonight; 7) Bye Bye Love; 8) Moving In Stereo; 9) All Mixed Up

Da The Cars platedebuterte i 1976 hadde medlemmene allerede en del år på baken i musikkbransjen, uten å ha oppnådd særlig med suksess. Dèt endret seg radikalt med utgivelsen av det selvtitulerte debutalbumet, som forble på de amerikanske albumlistene i 139 uker og solgte mer enn seks millioner eksemplarer.

Ric Ocasek var låtskriver og leder av gruppa. Allerede på sekstitallet traff han sin faste samarbeidspartner Ben Orr. De to delte på vokalistjobben i The Cars. Ocasek og Orr hadde gitt ut plate sammen allerede i 1973, med bandet Milkwood. Milkwoods utrykk var langt unna The Cars poprock, og lå i singer/songwriter-stil, uten at det ble noe særlig suksess av det.

Ocasek (rytmegitar og sang) og Orr (bass, sang) fikk med seg Greg Hawkes (keyboards, saksofon), Elliot Easton (sologitar) og David Robinson (trommer). Robinson hadde spilt i blant annet The Modern Lovers og DMZ før han satte seg på krakken i The Cars.

Gruppa gikk i Air Studios i London i februar 1976, for å spille inn debutalbumet. Årsaken til at det ble London og ikke hjembyen Boston, skyldtes ganske sikkert valget av produsent. Elektra engasjerte Roy Thomas Baker, noe som skulle vise seg å være et vellykket valg. Engelskmannen Baker hadde slått seg opp som produsent for Queen, men hadde også jobbet med blant andre Nazareth, Man og Be Bop De Luxe, i tillegg til danske Gasolin, av alle ting.

The Cars og Roy Thomas Baker kledde opp Ocaseks fengende komposisjoner med et lydbilde som var tungt forankret i tradisjonell rock- og pop og samtidig moderne. Ocasek skrev poplåter i tradisjonen etter Big Star, The Beatles, Buddy Holly og femtitallets rock & roll, krydret med inspirasjon fra popart, kunstrock og new wave. Han hadde et usedvanlig øre for fengende riff og melodier som satt umiddelbart og samtidig tålte mange gjennomlyttinger. Ocasek var raus nok til å dele vokaljobben med Benjamin Orr, som sang fire av de ni sangene.

The Cars var også opptatt av “moderne” instrumenter, og sangene var krydret med keyboards, synthesizere og elektroniske duppeditter. Det ga den tradisjonelle poprocken et skinn og for så vidt reelt innhold av det moderne, noe som skilte dem fra den store hopen av samtidige powerpop- og gitarband. Lyden av The Cars skulle bli allemannseie i løpet av noen få år, da rockemusikken tidlig på åttitallet virkelig skrudde på strømmen til de elektroniske instrumenter; The Cars var forut for sin tid på slutten av syttitallet.

Lydbilde til tross, «The Cars» største fortrinn var låtene. Flere har blitt velfortjente klassikere, og spilles på radio den dag i dag. Gruppa åpnet alle slusene på debuten, som ble innledet med tre strake singler. Hverken Good Times Roll, My Best Friend’s Girl eller Just What I Needed ble kjempehits, men alle tre fikk brukbare plassering i USA og topp 10 plasseringer i Europa. Man skulle ikke høre mange sekunder av Good Times Roll før HIT! skrek mot lytteren, med hakkete gitar, som raskt ble supplert av et polert, synthmarinert lydbilde. Samme oppskriften ble brukt på My Best Friend’s Girl, som i tillegg var enda mer fengende. Etter at Just What I Needed fløy ut av høyttalerne med sitt friske smil, var lytteren blåst tilbake i stolen av en trippelpunch kommersiell poprock. Man skulle være bra surmaget for å ikke falle for The Cars. Gruppa ble aldri de mest kredible, men det var nok mange tøffe typer som digget denne gjengen i skjul. Heldigvis har tiden vært på The Cars side, og deres renommè har vokst etter som tiden har gått.

«The Cars» hadde også en mørkere side, som balanserte ut de lystige sangene om kjærlighet, kompisens dame og generell kåtskap. I’m In Touch With Your World hadde en dunkel, new wave-humpende rytmikk og en snodig tekst, og endte opp som undertegnedes største favoritt på plata. På Bye Bye Love hentet Roy Thomas Baker frem triks fra Be Bop De Luxe, og dermed nærmet The Cars seg syttitallets kunstrock. Moving In Stereo hadde noe av den samme følelsen, med elektroniske pålegg på trommene, store flak av synth og en melankolsk, fremmedgjort følelse, som insiterte på at alt ikke bare var fest og moro i The Cars’ verden.

Rating: 8/10