Nick Cave & The Bad Seeds – B-Sides & Rarities (Mute 3cd, 2005)

Da Nick Cave omsider ga ut en samling med vanskelig tilgjengelig materiale, gjorde han det skikkelig. B-Sides & Rarities kom i en boks med 3 cd-er, stappfulle av ukjente sanger og alternative versjoner få utover den hardeste skaren av fans hadde hørt. De som hadde oppdaget Cave sent i mannens karriere hadde garantert slitt med å få tak i deler av stoffet her. Det var Mick Harvey, Caves høyre hånd og viktigste musikalske samarbeidspartner, som stod for utvalget.

For kjennere av Nick Cave-katalogen, var det ingen overraskelse at det meste av innholdet holdt høyt nivå. Caves muse hadde vært konstant tilstede gjennom hele karrieren, og selv hans overskuddsmateriale vel verdt mange lytt, enten det dreide seg om singel b-sider, sanger gitt til filmer, spor fra diverse samlealbum eller alternative versjoner av kjent materiale. Boksen spilte godt i seg selv, uten at man måtte grave seg ned i innspillingsdetaljer for å få utbytte. Så skal det legges til at de sangene som endte opp på baksiden av singler eller forble uutgitt, sjeldent hadde fortjent å ta plassen til noen av sangene som faktisk fikk plass på de forskjellige studioalbumene. Det betød ikke at det var svakt materiale, selv det neste beste fra Nick Cave holdt god klasse. Tekstene holdt seg i Cave vante univers, med tro & tvil, kvinnedyrking, mord, anger og en sakte glidning mot renere kjærlighetserklæringer.

Det fulgte ikke med en bok med bilder og informasjon, men på omslaget til de tre cd-ene var alle sangene listet opp, med angivelse av hvor de hørte hjemme i katalogen og hvem som deltok på innspillingene. Det ga en grei oversikt, og sangene var mer eller mindre sortert kronologisk, uten å være helt gjennomført i forhold til utgivelsestidspunkt. Den første disc-en inneholdt opptak fra årene 1984 til 1994, den andre fra 1992 til 1999 og den tredje fra 1996 til 2004.

Å omtale alle 56 sporene blir for mye, men det er en del som fortjener å bli nevnt. Sangene han ga til Wim Wenders’ filmer holdt god standard, særlig klassikeren I’ll Love You To The End Of The World, men også Cassiel’s Song og I Feel So Good var sterke. Aller best av bidragene til film var likevel den hårreisende, skumle versjonen av Red Right Hand (fra Scream 3), som i denne versjonen hadde en latterlig hektende sving og saftige blåser- og strykerarrangement.

Neil Youngs Helpless passet Nick Cave som hånd i hanske, mens han gjorde kål på Leonard Cohens Tower Of Song, åpenbart med overlegg. Caves versjon var hentet fra hyllestalbumet I’m Your Fan. Det var som om Cave ville bevise at han var sin egen mann, og ikke nesegrus i sin beundring for Cohen, der han herjet med den dype låten og dermed ødela en klassiker – åpenbart med vilje. Men hvorfor? Cave var da stor nok i seg selv.

På That’s What Jazz Is To Me hentet Cave frem sin indre Tom Waitz, uten å nærme seg sistnevntes  særegne stil, men Cave skulle ha for forsøket, som neppe var spesielt alvorlig ment.

Alle tre spor på singelen han gjorde sammen med Shane McGoven, Pogues-lederen som drakk karrieren sin fullstendig i grøfta, var inkludert; èn cover fra hver, samt duett i versjonen av Wonderful World. Begge to var så sterke personligheter at de gjorde henholdsvis Rainy Night In Soho (Cave) og Lucy  (McGoven) til sine egne, helt uanstrengt. Blant coverversjonene må også Caves versjon av Roy Orbisons Running Scared nevnes. En flott versjon, opprinnelig gjemt bort på baksiden av The Singer-singelen (dog å finne på cd-utgaven av From Her To Eternity).

Når man er inne på svirebrødre må også den fete versjonen av Where the Wild Roses Grow med Blixa Bargeld på «følgevokal» nevnes. Versjonen var minst på høyde med den endelige utgaven med Kylie Minogue. For noen karer!

En tredelt versjon av O’Malleys Bar (for BBC) var minst like god som studioutgaven, og dradd ut ytterligere noen minutter og med enda mer motbydelig, hissig stemning enn på Murder Ballads. Mindre slem var ikke den hatefulle Scum, en obskuritet fra tidlig i solokarrieren, etter sigende rettet mot en journalist som hadde gitt Cave en dårlig anmeldelse. Lyset ble imidlertid sluppet inn på den akustiske versjonen av Deanna (som opprinnelig fulgte med som bonus-cd til  førsteopplaget av The Good Son), hvor The Bad Seeds gikk helt innerst i kirken og remjet en snutt fra Oh Happy Day, bak Caves lengsler etter Deanna. Kostelig. Det var samme «chain-gang» tilnærming over den rufsete versjonen av Black Betty. Andre godbiter inkluderte Everything Must Converge og Little Ghost Song (B-sider til He Wants You), Swing Low (Bring It On B-side), og Sail Away (B-side til Do You Love Me?).

Rating: 7,5/10