Caravan – Blind Dog At St. Dunstans (Arista LP, 1976)

1) Here Am I; 2) Chiefs And Indians; 3) A Very Smelly, Grubby Little Oik; 4) Bobbing Wide; 5) Come On Back; 6) Oik (reprise); 7) Jack And Jill; 8) Can You Hear Me?; 9) All The Way (With John Wayne’s Single-Handed Liberation Of Paris)

Etter Cunning Stunts sluttet Dave Sinclair i Caravan, for andre gang. Han skulle faktisk bli med igjen enda en gang noen år senere. Sinclair ble erstattet av Jan Schelhaas. Schelhaas hadde vært med i National Head Band, sammen med blant andre Lee Kerslake (Uriah Heep). National Head Band slapp ett album i 1971, før gruppa ble oppløst.

Med Dave Sinclar ute av bandet var kun Pye Hastings og trommeslager Richard Coughlan igjen fra originalbesetningen. Hverken Geoffrey Richardson, Jan Schelhaas eller Mike Wedgwood kunne måle seg med Richard og Dave Sinclair hva gjaldt musikalsk oppfinnsomhet, og på Blind Dog At St. Dunstans var det Pye Hastings som dominerte. Han komponerte åtte av ni spor. Wedgwood bidro med ett. Med unntak av at Wegdwood sang sitt eget bidrag, var det kun Hastings vokal som var å høre på plata.

Blind Dog At St. Dunstans var Caravans første utgivelse på Arista. Selv om Caravan fortsatt var gjenkjennelige, og de faste hjelperne David Hitchcock (produksjon) og Jimmy Hastings (fløyte, blåsere) var plass, var musikken var nærmere ren poprock enn før. Den sakte glidningen mot en mer tilgjengelig stil, som kunne høres allerede på Cunning Stunts, materialiserte seg fullt ut denne gangen. Caravan var selvsagt ikke det eneste av progartistene fra det tidlige syttitall som lurte på de skulle bedrive da det meste av futten hadde gått ut av progscenen, og som flere av de andre, som for eksempel Genesis, Camel og Yes, endte de med å tråkke ned oppgåtte stier. Alle gruppene hadde fortsatt kvaliteter, men det meste av oppfinnsomhet var lagt bort til fordel for konforme løsninger. Så også Caravan.

Blind Dog At St. Dustains bestod av lyrisk popmusikk med visse anstrøk av prog og fusion. Det var på ingen måte dyptloddende, men stort sett hyggelig lytting mens det stod på. Plata ble rammet inn av de to mest progressive øvelsene, Here I Am og All The Way, der særlig åpningssporet hadde kvaliteter som lovet mer enn plata som helhet kunne holde. Også den stive hvitmannsfunken i Jack And Jill hadde sine øyeblikk, med blybass og surklende orgel som kontrast til Hastings lyse vokal og Richardsons like lyse elektriske bratsj. Det var likevel ikke så fengslende at behovet for å virkelig dykke ned i musikken ble påtrengende. Dermed ble albumet overflødig i den store sammenhengen, og mest interessant som et tidsbilde og eksempel på utviklingen for gamle proggere på siste halvdel av syttitallet.

Tittelen og omslaget spilte på gruppas tilhørighet til Canterbury. St. Dunstain var erkebiskop i Canterbury i andre halvdel av det niende århundre, og de blindes beskytter. Tittelen var et sitat fra Neil Coward og omslaget viste St. Dunstans Street i Canterbury, i viss område medlemmene i Caravan pleide å gå på puben.

Albumet gikk til 53. plass i UK, og Caravan skulle ha et album til i seg før gruppa ble oppløst for en kort periode.

Rating: 5,5/10