Bathory – Nordland II (Black Mark cd, 2003)

1) Fanfare; 2) Blooded Shore; 3) Sea Wolf; 4) Vinland; 5) The Land; 6) Death And Resurrection Of A Northern Son; 7) The Messenger; 8) Flash Of The Silver Hammer; 9) The Wheel Of Sun

31. mars 2003 ga Bathory ut Nordland II, kun fem måneder etter den første av de fire planlagte platene i serien. Nordland I og II ble tilsynelatende spilt inn samtidig, mellom juli og september 2002, «under the northstar», som det stod i heftet som fulgte med. At musikken ble til på samme tid var ikke vanskelig å forstå, Nordland I og II låt tilnærmet likt, med noen få unntak. Quorthons bortgang i 2004 medførte at musikkverden aldri fikk svar på hva de to siste delene ville bydd på, men om han hadde valgt å fortsette i samme spor, ville det utvilsomt ha vært vanskelig å lande prosjektet på begge beina. Allerede på Nordland II opplevdes nemlig formelen som mer eller mindre oppbrukt.

Nordland II fortsatte i samme vante trav som forgjengeren, som igjen var bygd på skuldrene til Hammerheart og Twilight Of The Idol. Det var for så vidt forståelig og greit på forgjengeren, visse konsesjoner til vikingmetalens opphavsmann var det naturlig å gi, men denne gangen ble det rett og slett for mye bruk av gamle løsninger. Det rullet og gikk, med enkle, middtempo sanger, som stampet frem på et eller to brukbare riff, mens Quorthon remjet ut tekstene med sin anstrengte, men greit fungerende, rene vokal. De innledende låtene handlet om havets krefter og oppdagelsen av Vinland, navnet Leiv Eriksson ga østkysten av Nord-Amerika for 1000 år siden. Utover plata skiftet tematikken til norrøn overtro. Det gikk i «death, silver hammers, Asa bay, steel of my swords, northern sons» – temmelig sliten tematikk, som tidligere hadde hatt et morsomt tegneseriepreg over seg, men som nå var vel formelpreget og slitt. Det gjorde helheten hult bakoverskuende, og tidvis til kjedelig lytting, selv om det aldri ble direkte svakt, kun lite interessant. Flere av sporene bar preg av å være til overs fra forgjengeren. Bathory på autopilot var lite sjarmerende, og satte de kanskje mektigste pionerene innen ekstrem metal i lite flatterende lys. Det var, som tidligere nevnt, mange som hadde videreutviklet konseptene Bathory hadde skapt, og gruppa ble stående igjen som lite relevante i det nye årtusenet. Det var synd og skam, for et band som hadde levert en perlerekke med nyskapende album mellom 1984 og 1991.

Det var heldigvis et par spor som hevet seg over det middelmådige, og som bør høres av alle tilhengere av gruppa; Flash Of The Silver Hammer hadde et fett riff, noe som ga en brukbar temperatur og medførte forsiktig headbanging. På Death And Resurrection ble tempoet for en gangs skyld skrudd opp, noe som brøt godt opp i det seige siget resten av plata led under. Også den hadde brukbare riff og en melodi som holdt mål.

Rating: 5,5/10