The Cars – Candy-O (Elektra LP, 1979)

1) Let’s Go; 2) Since I Held You; 3) It’s All I Can Do; 4) Double Life; 5) Shoo Be Doo; 6) Candy-O; 7) Night Spots; 8) You Can’t Hold On Too Long; 9) Lust For Kicks; 10) Got A Lot On My Head; 11) Dangerous Type

The Cars red høyt med debuten, og ble umiddelbart et stort navn i USA. Da ble det viktig å holde momentet oppe, og 12 måneder etter «The Cars» var det klart for Candy-O. Besetningen var den samme som sist og Roy Thomas Baker produserte også denne gangen. Suksessen hadde gitt gruppa selvtillit og de var tydeligere i bestillingen til Baker denne gangen. Det resulterte i et album som var røffere i kantene, med et kledelig skarpt og metallisk anslag; mer new wave og mindre klassisk rock & roll, men for alle gode formål støpt i samme skje som debuten. Innspillingene foregikk denne gangen i solfylte California, nærmere bestemt i Cherokee Studios in Los Angeles. Det var sikkert hyggeligere der enn i tåkete London.

De aller fleste sangene var nykomponerte. Det var kun Night Spots som var overligger fra debuten. Dermed smatt gruppa unna fella det var å nøye seg med sanger fra låtlageret som ikke var gode for debuten; da ville det neppe vært godt nok for oppfølgeren heller.

Også denne gangen ble alle låtene skrevet av Ocasek. Orr og Ocasek delte på vokaljobben, som sist. De to hadde forskjellig uttrykk, hvor Ocaseks hissige og nevrotiske stemme skalv seg gjennom låtene, mens Orrs malmfulle røst ga en viss ro til begivenhetene. De to var gode og nødvendige kontraster til hverandre.

Candy -O har blitt stående igjen som en vellykket, men ørlite blek lillesøster til debuten. Overraskelsesmomentet fra sist var borte, men det var likevel en underholdende samling sanger The Cars hadde å by på også denne gangen. De fleste sangene var nok mindre umiddelbare enn sist,  men de vokste etter gjentatt lytting. Ocaseks låter hadde alltid en tvist, som vred dem ut av det opplagtes klamme grep. Også produksjonens tunge, elektroniske skinn skilte gruppa (enn så lenge) ut fra omgivelsenes kontante og rene gitarrock, enten det var powerpop eller new wave. The Cars sementerte sin egenhet og stil, som riktignok var bygget på velbrukte formler, men som i sum ble deres egne uttrykk. Ved lytting til disse platene 40 år senere, er det overraskende hvor godt musikken har stått seg. Dèt er ingen liten honnør, hvor mange tidlige eksperimenter med digital, synthbasert poprock har gjort det?

Candy-O gikk helt til tredje plass i USA. Med Let’s Go fikk The Cars også sin første singel inn på topp 20. Det var overraskende, for selv om den var frisk og spenstig, var den ikke på nivå med singlene fra forgjengeren, og disse måtte nøye seg med plasseringer lenger nede på listen. Så var jo The Cars nå et navn flere var oppmerksomme på, og det bidro sikkert til suksessen for både album og singel.

Let’s Go var morsom lytting. Det samme var Shoo Be Doo, en spretten, minimalistisk rocker som var som snytt ut av en session med Suicide. Det var neppe tilfeldig; Ric Ocasek produserte Alan Vega og Martin Revs andre album i 1980. Tittelsporet var en slesk og effektiv rocker med tungt pådrag av synth og hvitmannsfunk boblende i bunn. Men først og fremst var Candy-O forbløffende jevn og fri for blundere.

Omslaget var laget av den berømte (og beryktede) Alberto Vargas, som gjennom mange tiår tegnet pin-ups for Playboy. Ideen kom fra trommeslager David Robinson, som også skulle komme til å date modellen som var utgangspunkt for tegningen.

Hun het selvsagt Candy.

Rating: 7,5/10