Grouper – Wide (Free Porcupine cd, 2006)

1) Make Me Over; 2) Little Boat / Bone Dance (Audrey); 3) Imposter in the Sky; 4) Giving It to You; 5) Agate Beach; 6) They Moved Everything; 7) Black Blood; 8) Shadow Rise, Drowned; 9) Wide

Wide åpnet som Way Their Crept sluttet; det korte åpningssporet var en mild bris av stemmer i lag på lag, sendt gjennom tape delay og effektpedaler, noe som gjorde at lytteren ble sendt ut av rasjonelle tankespinn og inn i en varm og vennlig drømmeverden. Det var både vakkert og smått urovekkende på samme tid. Liz Harris hadde funnet seg en tilnærmet unik nisje innen den enorme sjangeren ambient, hvor det var noen få geniale, og mange dyktige, artister, men som også et tilholdssted hvor dilettanter fikk fritt utløp; hvor vanskelig kunne det være å skape stemningsbasert musikk liksom? Svaret var at det var særdeles vanskelig å komme opp med noe som fanget og fengslet. Harris hadde vist at hun kunne klare nettopp dèt, selv om åpningssporet, om det enn var aldri så vakkert, minnet vel mye om det hun bedrev på  Way Their Crept.

Så skulle man ikke lenger enn til spor to før det var endringer å spore. Little Boat/Bone Dance (Audrey) åpnet med en (faktisk) lett gjenkjennelig akustisk gitar, som plasserte en enkel melodi midt i tåkedisen. Det var forbløffende effektivt, og en opplevelse av at Harris med en ørliten vri hadde snudd musikken fra rene lydkulisser til noe som nærmet seg ambient pop, selv om vokalen fortsatt var både ordløs og fjern Også det neste sporet, Imposter In The Sky, var drevet av en «tydelig» gitar, denne gangen av den elektriske typen. Her drev de seks strengene frem en form for dronende post-punk, uten rytmeseksjon, der alt som var igjen av det imaginære rockebandet var rytmegitarens ene akkord, som ble loopet i det uendelig.

På Giving It to You var det piano som drev melodien, og med Harris’ vokal over hørtes det ut som en død singer/song writer som sang til deg fra astralplanet; uendelig sørgmodig og tilbakeskuende. Det var skakt, rart og nydelig.

I Agate Beach var det tilbake til Way Their Crept-modus, med en låt som var som en uhåndgripelig drøm. Den hevet og senket seg i skjelvende lag av vokal og duse toner, uten å la seg lokke på skuddhold. Likheter med forgjengeren til tross, her ble nivået av transcendent tatt til ukjente høyder.

Lytteren ble hentet tilbake til virkeligheten av den ensomme, akustiske gitaren som dominerte They Moved Everything. Èn og èn enslig gitartone stod i kontrast til de flagrende flakene av vokal, før strengene tok mer tak. Og nok en gang var det forbløffende hvor mye Harris fikk ut av minimale virkemidler. Etter den korte Black Blood, som var i familie med åpningssporet, var den akustiske gitaren tilbake i en sentral rolle på Shadow Rise, Drowned; her basket den med sitt eget ekko over en sedvanlig vokaldrone.

Tittelsporet avsluttet Groupers beste utgivelse så langt. «Wide» var dominert av feltopptak av regnvær, som tilsynelatende rant over i fulle takrenner. Om man lukket øynene kunne Harris ses sittende med en akustisk gitar i fanget, i en dårlig isolert hytte, med regnet og gitaren rumlende rundt Harris’ nynning.

Wide representerte en fornuftig oppdatering av Groupers uttrykk. Enkeltinstrumenter tøt frem i disen og gjorde musikken mer håndgripelig og nær. Hun brukte fortsatt mange av de samme teknikkene som på Way Their Crept, men det var vanskelig å være virkelig kritisk til en viss gjenbruk, selv om uttrykket noen ganger ble stilisert og gjenkjennelig. Først og fremst viste Wide frem en artist i utvikling, som fikk god avkastning når hun strakk seg ut av komfortsonen.

Rating: 7,5/10