Nick Cave & The Bad Seeds – The Abattoir Blues Tour (Mute 2cd, 2007)

CD1); O Children; 2) Hiding All Away; 3) Breathless; 4) Get Ready for Love; 5) Red Right Hand; 6) The Ship Song; 7) The Weeping Song; 8) Stagger Lee CD 2); 1) Carry Me; 2) Let the Bells Ring; 3) Easy Money; 4) Supernaturally; 5) Babe, You Turn Me On; 6) There She Goes, My Beautiful World; 7) God Is in the House; 8) Deanna; 9) Lay Me Low

Nick Cave & The Bad Seeds fulgte opp Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus med en lang turne, som ble dokumentert på den forseggjorte The Abattoir Blues Tour, med 2cd-er og 2dvd-er i èn pakke. Denne anmeldelsen tar kun for seg de to cdene.

Det var et formidabelt band Nick Cave reiste rundt med. Et sylskarpt The Bad Seeds var forsterket med kvinnelige korister. Cave selv trakterte piano i tillegg til vokal. Gruppa så barskere ut enn noen gang: for en gjeng tvilsomme, herlige individer; en blanding av gangsterlook og elegant-shabby. Det var den tøffeste gjengen i gata siden The Clash cirka 1981.

The Abattour Tour ble listet med 45 konserter på setlist fm, med opptredener i Europa og Australia. Opptakene på cd-ene var hentet fra konserter i Manchester, Milano, Dusseldorf, Paris, Lausanne, Munchen, Hamburg og København.

Mange av sangene var naturlig nok hentet fra Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus, men det var også plass til et hendig utvalg sanger fra tidligere i karrieren. Her var blant annet en formidabel versjon av Red Right Hand (Let Love In) og en ond Stagger Lee (Murder Ballads). The Ship Song og The Weeding Song ble hentet frem fra The Good Son. Den eldste sangen var Deanna fra Tender Pray (1988). Og hymnen God Is In The House (No More Shall We Part) må ikke under noen omstendigheter glemmes.

De sytten sangene onfattet en god blanding av ballader og røffere saker. Begge deler ble håndtert med innlevelse og finesse. Aller mest utbytte hadde undertegende av de barskere øyeblikkene, hvor den godt voksne gjengen tøffet seg på særegent vis. The Bad Seeds var en rockemaskin av unikt kaliber, enten de dro til med spikerfunk i den sjanglende Hiding All Away, full gospeltilt i There She Goes, My Beautiful World og Get Ready For Love, eller rev i publikums nervetråder med Stagger Lee. Og hva med Red Right Hand som slesk, svingende noirjazz? Ubetalelig! Balladene var heller ikke verst. The Bad Seeds klarte å formidle nyanser og teksturer fra scenen, som gjorde at sangene beholdt dybden og kompleksiten fra studioversjonene.

Koristene fortjente også honnør. Cave hadde fått hjelp av Kate & Anna McGarrigle på No More Shall We Part og av London Community Choir på Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus. Koristene på turneen var hentet fra London-koret, og knyttet Caves musikk enda tettere til kirken, og til fuktig, amerikansk sørstatsjord. 50 år gamle Cave hadde stemmen i god behold, selv om han enkelte ganger var en smule andpusten, men ikke mye så. Han var totalt i kontroll over det som foregikk; den syltynne gamle kråka koste seg på tur.

Rating: 8/10