Caravan – Better By Far (Arista LP, 1977)

1) Feelin’ Alright; 2) Behind You; 3) Better By Far; 4) Silver Strings; 5) The Last Unicorn; 6) Give Me More; 7) Man In A Car; 8) Let It Shine; 9) Nightmare

Å være bassist i Caravan var et usikkert foretagende. Rekken av tidligere bassister, tellende Richard Sinclair, Stuart Evans og John G. Perry, ble forlenget med Mike Wedgwood før Better By Far. Han ble erstattet av Dek Messecar, som kom fra undervurderte  Darryl Way´s Wolf. Han hektet på seg Caravan-bassen i januar 1977.

På tross av kunstnerisk utflating holdt Caravan koken en stund til. Blind Dog At St. Dunstains hadde fått en del oppmerksomhet, og solgte brukbart, og gruppa turnerte jevnt og trutt i USA og Europa. De spilte også inn noen låter hos John Peel så sent som i mars 1977. Peel hadde altså ikke glemt gamle venner i punkens nye tid.

Etter en lang rekke med album produsert av David Hitchcock valgte Caravan en ny løsning for Better By Far. Ingen ringere enn Tony Visconti ble satt på jobben. Han var i ferd med å få  legendestatus i bransjen, med en rekke produksjoner for T. Rex og David Bowie, men også for artister som Strawbs, Gentle Giant, Ralph McTell og Sparks.

Tony Visconti hadde et fantastisk rykte, men selv ikke han kunne redde Better By Far fra å plumpe ut i middelmådighetens pøl med begge beina. Han tilførte riktignok Caravan et mer moderne lydbilde, som var «tørrere»  gitar- og synthdrevet. Hastings vokal lå lenger fremme, med stemmen noe lavere i registeret. Det hjalp ikke all verden, for låtene var en flau bris av pop, soft rock og noe som grenset til easy listening. Det var ikke spor av progressive utskeielser og inspirert musisering. At Hastings fikk en viss avlasting med låtskrivingen hjalp ikke det spøtt. Hverken Schelhaas ene bidrag eller Richardsons to gjorde noe fra eller til. Det var idefattigdom satt i system, og da kunne ikke engang Visconti lage et godt resultat av det hele.

Det var åpenbart at Caravan lette etter nye løsninger og innfallsvinkler. Better By Far var nok et eksempel på hvor forbløffende fort et band kan ramle sammen kreativt sett. Det hadde de, som tidligere diskutert, til felles med mange samtidige som fikk et navn på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Og det på tross av at det fortsatt var snakk om unge musikere; Pye Hastings var fortsatt ikke mer enn 30 år i 1977.

Rating: 5/10