Amorphis startet opp i Helsinki i 1990, og oppstod i restene etter Violent Solution og Abhorrance. Disse to trafikkerte i henholdsvis trash- og death metal. Det var sistnevnte uttrykksform som ble brakt videre  i Amorphis. På grunnlag av en demo fikk Amorphis kontrakt med Relapse Records. Gruppa bestod da av Esa Holopainen (gitar), Tomi Koivusaari (gitar, sang), Olli-Pekka Laine (bass) og Jan Rechberger (trommer).

Amorphis debuterte med The Karelian Isthmus (Relapse cd, 7,5/10, 1992).Albumet ble spilt inn i Sunlight Studios i april 1992, og produsert av gruppas selv, sammen med studioeier Tomas Skogsberg. Skogsberg og studioet hans var populært hos nordiske metalhoder. Her spilte blant annet Tiamat, Dismember, Darkthrone og Entombed inn klassiske plater.

Amorphis gjorde mye bruk av finsk historie og mytologi opp gjennom karrieren. Allerede på debuten tok de godt for seg av denne materien. Tittelen var hentet fra det lille området innerst i Finskebukta, mot den russiske innsjøen Lagoda. Området ble okkupert av Sovjetunionen under andre verdenskrig og tilhører i dag Russland, men deler av området var tidligere en del av det finske Karelen. Selve låttitlene på The Karelian Isthmus hentet likevel vel så mye fra generell krigsmytologi, med titler som Warriors Trial, Black Embrace og The Pilgrimage. Musikken var tradisjonell death metal ala 1992. Uttrykket var ikke spesielt originalt, og heller ikke av det mest ekstreme, men gruppa hadde evnen til å skape grimme og onde stemninger, skrive fengende sanger og ta inn inspirasjon fra forskjellig hold. Det var en god del tradisjonell heavy metal i miksen allerede fra starten av, der et band som Iron Maiden kunne kjennes igjen i gitararbeidet. De to gitaristene varierte mellom tung death-riffing og melodiøst, tradisjonelt «heavy» spill, noe som ga musikken flere dimensjoner. Rytmeseksjonen hadde også sans for tradisjonell hard rock og metal. De var ikke fremmede for å variere tempo og intensitet, og var aldri av de mest hyperaktive. Det ga uttrykket en organisk-dynamisk kvalitet som var uvanlig for sjangeren. Vokalen lå trygt i brumleland men ikke verre enn at det var mulig å forstå hva Koivusaari sang. Amorphis hadde allerede på debuten evne til å skape dynamikk i det tunge bråket sitt, og gjentatt lytting ga avkasting.

I juli 1994 slapp Amorphis Tales From The Thousand Lakes (Relapse cd, 8,5/10). Allerede ved første lytt ble det klart at gruppa hadde tatt store steg fra debuten. Låtene var gjennomarbeidet og arrangementene forseggjorte. Inspirasjon fra death metal, doom, tradisjonell heavy metal, hjemlandets folkemusikk og sågar en dose prog, ble mikset til et fengende hele. De 40 minuttene plata varte gikk unna som en vind, der Amorphis kastet den ene fengende låten etter den andre på lytteren, hele veien med hektende elementer, enten var gitarløp, keyboards eller rett og slett en kul melodi i et stilig arrangement. Kasper Mårtensen var nytt medlem og dermed hadde gruppa for første gang en fulltids tangentspiller. På tidligere utgivelser hadde trommeslager Jan Rechberger tatt seg av keyboards, ved siden av trommene. Mårtensen var en klar berikelse for gruppa. Han fargela det melodiøse materiale med stilfulle detaljer, uten å hverken ta hovedrollen eller unødvendig forskjønne det tunge draget i musikken. Det var også utvikling på vokalfronten, der Koivusaaris dype brumming ble supplert av Vile Tuomis rene vokal, noe som utvidet gruppas palett betydelig. Tales From The Thousand Tales hentet inspirasjon og tekst fra det finske nasjonaleposet Kalevala. Kalevala bestod av dikt og sanger samlet sammen av Elias Lönnrot på første halvdel av 1800-tallet, og bestod til sammen av mer enn 22 000 verselinjer. Amorphis blandet linjer fra Kalevala med egne tekster til et flott hele. Albumet står igjen som gruppas beste, og er et viktig album innen death metal, som inspirerte flere til å mikse folkemusikk med metal av tungt kaliber.