Afghan Whigs – Up In It (Sub Pop cd, 1990)

1) Retarded; 2) White Trash Party; 3) Hated; 4) Southpaw; 5) Amphetamines And Coffee; 6) Hey Cuz; 7) You My Flower; 8) Son Of The South; 9) I Know Your Little Secret; 10) Big Top Halloween; 11) Sammy; 12) In My Town; 13) I Am The Sticks

Afghan Whigs ble stiftet i Cincinnati, Ohio i 1986 av Greg Dulli (sang, rytmegitar), Rick McCollum (gitar), John Curley (bass), og Steve Earle (trommer, og nei, ikke countryrockeren med samme navn).

De startet opp med tradisjonell støyrock, inspirert av den amerikanske gitarrocken på den tiden, som hadde røtter i punk, men som også var inspirert av syttitallets klassiske rock og hard rock. Da gruppen signerte for Sub Pop i 1990 var Afghan Whigs de første uten tilhørighet i Seattle som fikk kontrakt med det innflytelsesrike plateselskapet. Sub Pop ble selve fanebæreren for grunge og da Afghan Whigs spilte inn Up In It, deres første album for selskapet i september 1989, hadde de utviklet seg til å ble et typisk grungeband. De skulle ganske raskt fri seg fra sjangerens musikalske rammer og inkorporere andre genre i musikken, særlig soul og r & b. Dulli og de andre i gruppa hadde sans for den afroamerikanske musikkarven, men det tok noen år før det kom til uttrykk i egen musikk. Da disse influensene fikk lov til å blomstre, bidro det til å gi gruppa et unikt uttrykk, som medførte at de ble stående igjen som et av nittitallets beste rockeband. Afghan Whigs ble oppløst i 2001, men kom sammen igjen i 2012 og ga ut nye album i 2013 og 2017.

Allerede i 1988 ga gruppa ut sitt første album, på eget plateselskap. Om Big Top Halloween fortjener en plass i gruppas ordinære katalog kan diskuteres. Platen bestod av demoopptak, som hadde blitt spilt inn for å ha noe å vise til overfor plateselskaper, i forbindelse med jakten på en kontrakt. Big Top Halloween ble utgitt i kun 1000 eksemplarer og ble aldri reutgitt. Dog ble fire av sangene fra plata tatt med på cd-utgaven av Up In It, som spor nummer 10 til 13.

Up In It ble produsert av Sub Pops’ husprodusent Jack Endino. Han ga Afghan Whigs et typisk Sup Pop-lydbilde ala 1990. Det betød skarpe, nesten-sludgy gitarer i jevnt øs, slamrende rytmeseksjon og en mildt manisk vokalist vibrerende over det hele. Sluttresultatet for Endinos produksjoner var som regel en oppdatert proto-hard rock, med fotfeste i punk og støyrock, og ofte med en godt utviklet melodisk sans. Det ga artistene på Sub Pop, eksempelvis Mudhoney, Nirvana og Screaming Trees, en dødelig kombinasjon av rå, adrenalinfylt rock og fengende melodier, som traff et stort publikum. Afghan Whigs kunne tikke av på alle disse kvalitetene. De hadde en særpreget vokalist i Greg Dulli og evnen til å komme opp med fengende låter, som i større grad enn de andre gruppene på Sub Pop hadde forankring i klassisk rock, særlig Neil Young & Crazy Horse på sitt mest utagerende.  Det var lite heavy metal i Afghan Whigs musikk, i motsetning til hos flere av åndsfrendene på Subpop. De hadde mer til felles med The Replacements og Dinosaur jr. enn Soundgarden.

De ni første låtene, som utgjorde det egentlige Up In It, viste en klar utvikling og forbedring fra Big Top Halloween. Det var bare å lytte til de fire sporene som lå til slutt på cd’en, som riktignok hadde gode melodiske anslag, men var mer rudimentære enn resten.

Det åpnet med Retarded, den suverent beste låten på platen. Den ble mye spilt på collegeradio og bidro til at Afghan Whigs fikk en del oppmerksomhet. Retard ble innledet med de skjebnesvangre linjene

Television’s gone

And I’m alone with Lucifer

What a drag

Den dystopiske teksten ble formidlet av en intens tilstedeværende, smått skrikende Dulli over hensynsløst øsende gitarer. Afghan Whigs traff med andre ord tidsånden godt.

White Trash Party og Hated var nesten like sterke og hadde minst like selvpiskende tekster, om et liv med destruktiv oppførsel og stusselig rammer for livet. De tre første låtene var en saftig innledning på karrieren til Afghan Whigs, og hadde resten av Up In It holdt samme nivå ville plata stått igjen som en sjanger-klassiker. De andre låtene holdt dessverre ikke samme nivå, med unntak av en deilige nesten-balladen You My Flower. Selv om det aldri ble dårlig, var flere av de øvrige låtene generiske sjangerøvelser, som ble reddet i havn av den allerede formidable vokalisten Greg Dulli og gitarist Rick McCollum. McCollum skulle vise seg å bli en av amerikansk rock beste gitarister på nittitallet. Selv om Dulli var gruppas udiskutable leder og den som komponerte de fleste låtene, var McCollum, og også bassist John Curley, avgjørende for kvaliteten på gruppas album på nittitallet.

Rating: 7/10