Grouper – Ruins (Kranky LP, 2014)

1) Made of Metal; 2) Clearing; 3) Call Across Rooms; 4) Labyrinth; 5) Lighthouse; 6) Holofernes; 7) Holding; 8) Made of Air

Ruins ble spilt inn Portugal i 2011. Det året hadde Liz Harris et opphold i Aliezur, som gjest hos Galeria Zé dos Bois. Oppholdet kom i stand etter at Harris hadde avsluttet arbeidet med Ai A. Alien Observer og Dream Loss. Av uforståelige grunner var hun misfornøyd med utgivelsene, ville komme bort og tenke på noe annet. Hun hadde også nylig avsluttet et forhold, noe som naturligvis spilte inn på hennes mentale tilstand. Sorgen over hvordan finanskrisen herjet med vanlige folk i hjemlandet slet også på, ifølge hva hun fortalte i intervjuer. Hun klipte av seg håret og dro til Portugal for en endring og en ny start.

Og endring ble det. Ruins skilte seg kraftig ut fra tidligere utgivelser, selv om hun fortsatt benyttet seg av enkle virkemidler, både hva gjaldt instrumentering så vel som i det produksjonstekniske. Ruins ble tatt opp på en bærbar firespors opptaker, som var så langt unna moderne studioteknologi det var mulig å komme.

Store deler av Ruins bestod av Harris alene ved pianoet, hvor hun konsentrerte seg om sanger, i et mer nakent format enn hun noen gang hadde vist seg frem for verden. Med et par unntak var Ruins fri for bruken av tåkete klanger. Likevel var det et stykke fra Grouper til tradisjonelle singer-songwriters. For det første var Ruins preget av stedet den var innspilt – i rurale omgivelser i Portugal – med tidvis hørbare lyder fra omgivelsene, det være seg dyre- og insektlyder eller pip fra en mikrobølgeovn. Harris var også mer åpent oppriktig og nær enn den jevne sanger med gitar; Ruins var oppsiktsvekkende intim, der lytteren for kanskje første gang kunne utbryte; «er det slik du ser ut!» Harris enkle melodier og tidvis mumlende og hviskende stemme ga platen en unik stemning. Hun har flere ganger uttalt at musikken representerte personligheten hennes, gjennom at den var uklar og fjern, men samtidig søkende etter aksept og kjærlighet. Uten at det var mulig å hente rett ut av sangene, til det var diksjonen for uklar, ga Harris uttrykk for at deler av Ruins handlet om bruddet hun hadde vært gjennom. Uansett var Ruins ualminnelig rørende popkunst.

Ruins’ seks pianobaserte låter ble rammet av inn av åpningssporet Made Of Metal og avslutningen Made Of Air. Made Of Metal var et kort stykke, utelukkende bestående av dump perkusjon og feltopptak av det lokale dyrelivet. Made Of Air var en helt annen sak. Her hadde Harris funnet frem et opptak fra 2004. Her var det den gamle Grouper vi møtte, med masse klang og tåkedis, men også med en link til resten av Ruins, gjennom et fjernt piano som spøkelse fra en forgangen tid eller en annen dimensjon, i et stykke som strakk seg ut over 11 minutter, uten samme melodiøse kvaliteter som de renere sangene, men likevel med evnen til å skape en passende avrunding.

Mellom Made Of Metal og Made Og Air lå det seks vàre, vakre stykker for stemme og piano, med enkelte forsiktige innslag av feltopptak. Sangene var tidløse og tiltrekkende, melodiøst nære og likevel fulle av små hemmeligheter, som sakte lot seg avdekke. Slik sett fortsatte Ruins i linjene etter A I A, Dragging A Dead Dear Up A Hill og The Man Who Died In His Boat, men med en fornyelse som ga en sjelden høyde.  Sangene varierte mellom melodiøse perler og mer kontemplative, søkende stykker, hvorav to var instrumentale. Clearing, Call Across Rooms og Holding hørte til i den førstnevnte kategorien, og alle stod igjen som noe av beste Grouper noen gang gjorde. Om disse tre sangene hadde blitt spilt inn av en artist som siktet mot toppen av listene ville vedkommende hatt dynamitt mellom hendene. Slikt var ikke Harris ute etter, og hennes varsomme behandling av materialet sørget for å beholde mystikk og undring, og dermed slitestyrke.

Rating: 8,5/10