Black Sabbath – Sabbath Bloody Sabbath (Vertigo LP, 1973)

1) Sabbath Bloody Sabbath; 2) A National Acrobat; 3) Fluff; 4) Sabbra Cadabra; 5) Killing Yourself To Live; 6) Who Are You; 7) Looking For Today; 8) Spiral Architect

Black Sabbath red høyt i store deler av verden i 1973. Vol. 4 ble fulgt opp med en lang  og slitsom verdensturne. Ikke nok med eviglange reiseruter, tett med konserter og stor interesse fra presse og omverden, de hadde heller ikke blitt rockeverdens sunnhetsalibi, snarere det motsatte. Her gikk det i tonnevis med kokain, generelt håpløs oppførsel, damer inn og ut av hotellrom, og bøttevis med alkohol. Det endte med nesten-kollaps for Tony Iommi på tampen av turneen. Dét var selvsagt ikke nok til å gruppa tok seg en skikkelig pause for å puste ut, de dro mer eller mindre direkte til Los Angeles for å spille inn album nummer fem, sommeren 1973.

Denne gangen skulle det ikke gå like glatt som det hadde gjort under innspillingen av Vol. 4. For det første var ikke innspillingsrommet de benyttet sist i Record Plant tilgjengelig. For det andre var det en mangel på ideer og låter. De fire musketer hadde leid seg et hus i Bel Air, men aktiviteten var laber. Alle var mer eller mindre utkjørt etter verdensturneen. De bestemte seg derfor for å vende snuta hjem til England. Der leide de Clearwell Castle i Gloucestershire. Her hadde andre samtidige som Led Zeppelin og Deep Purple også holdt hoff. Det var et gotisk, gammelt slott, som åpenbart inspirerte til ny dyst. Etter sigende var det også et skummelt sted, med katakomber, spøkelser og det som verre var. Nifse historier koblet med et hysterisk rusmisbruk bidro til å sette gjengen i en passe paranoid stemning. De skremte etter sigende buksene av hverandre, som dyrkere av den edle britiske tradisjonen med practical jokes. Hvordan de klarte å komme opp med det mesterverket Sabbath Bloody Sabbath faktisk ble, var smått utrolig.

Sabbath Bloody Sabbath ble mer eller mindre komponert i Clearwell Castle og spilt inn i Morgan Studios i London, i september 1973. På plate nummer fem i løpet av fire år strakk gruppa sine musikalske vinger lenger ut, etter at en viss søken og åpning hadde gjort seg gjeldende på forgjengeren. Denne gangen tok de steg ut i progressive landskap. Her var det rene akustiske partier, utstrakt bruk av mellotron og synthesizere, strykere og komplekse arrangementer, som bidro til å kle opp de glimrende låtene de til slutt hadde kommet opp med.

Det var riffene til tittelsporet som brakte gruppa ut av den kreative bakevja. Iommi kom opp med ideene til Sabbath Bloody Sabbath i dypet av slottet, og det brakte hele gruppa i gir og tilbake på plass i det rette kreative hjørnet. Sabbath Bloody Sabbath var da også et av de virkelige høydepunktene i hele gruppas katalog.  Den åpnet med et klassisk blyriff og tungt driv under en hysterisk Ozzy, men etter bare 40 sekunder ble det hele brutt opp av et akustisk parti, før det hele dundret videre igjen. I bunn av Sabbath Bloody Sabbath lå det en dyp melodiøsitet, en nyoppdaget åre av melodiske løp. Dette løftet preget hele albumet. Det samme gjorde en viss heving av tekstene, som hadde nådd en større dybde, selv om det fortsatt som regel dreide seg om den lille mannens kamp mot tunge krefter, enten det gjaldt depresjoner, en ond verden, satans skitne triks eller døden selv. Også platebransjens nådeløse krav til «stakkarslige» musikere kunne tolkes inn i dramaturgien, i tittelsporets remjing om «The people who crippled you».

Sangene var gjennomgående komplekse, med flere riff i nesten hver låt, og en kompleksitet i oppbygning og arrangementer som aldri sluttet å fascinere. Samtidig var platen nesten hele veien en overveldende overkjørsel, en brutal kraft, som strøk lytteren over håret mens knyttnever hamrer mot nyrene.

Den klassiske åpningen ble perfekt fulgt opp av riffbeistet A National Acrobat, hvor Ozzy sang en tekst badet i fantasyinspirasjon og spørsmål om livet og hva som kom etterpå. Ozzy sang høyt i registerert – som han gjorde det på hele plata – og fant med det flere nyanser i vokalen sin. Så kom det en pustepause gjennom de akustiske drømmeriene i Fluff, en myk instrumental ala forgjengerens Laguna Sunrise. Den gjorde ikke det helt store inntrykket ut over å være «pen». Heldigvis var vi tilbake i det brutale hjørnet på Sabbra Cadabra, med ingen ringere enn Rick Wakeman på piano og synth. En aggressiv, nesten punky sak, som ble brutt opp av progressive mellomspill med synth; det var svært hektende. Tekstens åpne kjærlighetserklæring hadde en smak av noe skummelt, hvordan var egentlig denne dama?

Sie to åpner med Killing Yourself To Live. Og med den tittelen fikk generasjoner av doomband tematikk for utallige låter. Også denne var en tung rocker, men, som med de fleste sporene på albumet, med utstrakt bruk av synth og mellotron. Det gav liv og dybde til låtene, som fikk tilnærmet klassiske, evigvarende verdier.

Den skrudde Who Are You delte fansen. Personlig synes jeg den var fortreffelig. Den var skrevet av Ozzy og tungt mellotrondominert, med en sjeldent ekkel og slem eim. Who Are You var tett på en ballade, igjen med innslag av det progressive, denne gangen i form av noe som minnet om symfonisk rock i mellomspillet.

Looking For Today var kanskje platas svakeste øyeblikk sammen med Fluff, selv om det over hodet ikke var problematisk å nikke med hodet til den uptempo rockelåten, som hadde en original kombinasjonen av rifforama, fløyte og akustiske gitarer.

Sabbath Bloody Sabbath ble avsluttet med den dype, vakre Spiral Architect, som startet forsiktig og deretter veltet over i noe The Who kunne laget cirka Who’s Next. Her hadde gruppa fått med seg The Phantom Fiddlers på strykere. Det ga et løft som ga en allerede storveis, ambisiøs rockelåt det endelige løftet mot himmelen.

Dermed var Black Sabbaths femte storselger i boks, med fjerde plass i UK og 11. plass i USA. Det var faktisk gruppas femte album på rad som solgte til platina i USA.

Rating: 10/10