Black Sabbath – Technical Ecstasy  (Vertigo LP, 1976)

1) Back Street Kids; 2) You Won’t Change Me; 3) It’s Alright; 4) Gypsy; 5) All Moving Parts (Stand Still); 6) Rock’n’Roll Doctor; 7) She’s Gone; 8) Dirty Women

Etter noen album hvor innspillingene hadde blitt gjennomført hjemme i England, bar det over dammen igjen da album nummer syv skulle spilles inn. I juni 1976 rigget de fryktløse fire seg til i Criteria Studios i Miami, Florida. Det vil si, det var vel egentlig kun Toni Iommi som virkelig gikk inn for å faktisk spille inn en ny plate. De tre andre var som regel «opptatt» med andre ting, som damer, droger, strandliv og annet. Ozzy, Geezer og Bill lente seg tungt på Iommi, som vel heller ikke var spesielt sikker på i hvilken retning det skulle bære denne gangen. Han hadde med seg gjestemusiker Gerald Woodroffe på keyboards, som var involvert i det meste og dermed ble et slags substitutt for de andre medlemmene.

I etterpåklokskapens lys var det utvilsomt de seks første platene som var den kunstneriske storhetstiden til Black Sabbath. Her utforsket og utviklet de tungrocken, med en usvikelig sans for drama, riff, tekst og melodi. Gruppens originalbesetning skulle ha to album i seg før det hele ramlet fra hverandre, menn hverken Technical Ecstasy eller svanesangen Never Say Die fra 1978 var i nærheten av de seks første platene.

Gruppen merket at det knirket i sammenføyningene da Technical Ecstasy skulle spilles inn. Brutal livsførsel gjennom hele syttitallet hadde tæret på både overskudd og inspirasjon, i tillegg at den musikalske verktøykassen var mer eller mindre tom. Punken hadde begynt å røre på seg og grupper som Black Sabbath ble slått i hartkorn med andre «boring old farts» som Yes, Pink Floyd og Genesis. Akkurat dét var direkte urettferdig, for hvem var vel mer punk og fryktløse enn de fire arbeidsklasserampene fra Birmingham?

Technical Ecstasy endte som et halvveis album. Sabbath videreførte for så vidt mye av det de hadde bli kjent for fra før, her var det både harde rockere og ballader, men resultatet var uinspirert. Selv om Iommi etter sigende forsøkte å flytte Sabbath nærmere en hardrock – poprock hybrid, var det musikalske mye likt det de hadde drevet med på forgjengerne, bare med dårligere resultat. Omslaget var også et signal om en forsøksvis fornyelse, der den mørke og dystre tematikken som hadde preget omslagene frem til da, med et selvsagt unntak for det forferdelige omslaget til Sabotage, var byttet ut med en høyteknologisk kamp mellom to roboter. Også tekstene var i endring. Det var mindre konseptuelle, problematiserende tekster og mer rock & roll; her ble det sunget om back street kids, rock ‘n’ roll doctors, og dirty women. Lyrikken var i det store og hele et klisjemareritt.

Åpningssporet Back Street Kids dro greit i vei, men klarte ikke å løfte seg over gjennomsnittet, brukbar energi til tross. Den ville ikke fått plass på noen av de seks forgjengerne. Den påfølgende You Won’t Change Me var langt bedre, en seig doomy springskalle, som kreket seg frem på fete riff, med tung og stygg atmosfære. Her var Sabbath i slag!

De to siste sporene på side en var ikke all verden. It’s Alright var en av de mest utypiske Sabbath låtene noensinne; en vár pianoballade sunget av Bill Ward. Den var sterkt McCartney inspirert i sin velfriserte poprockpåkledning, og var pop på det jevne, men om den fortjente plass på et Sabbath album var mer enn tvilsomt. For sikkerhets skyld ble den utgitt på singel, uten at noe skjedde. Heller ikke den kjedelige Gypsy hørte hjemme på et Sabbath album.

På side to var det litt bedre uttelling, med to av fire låter som holdt godt nivå, i tillegg til en ballade på gjennomsnittet. Dessverre var det også et skikkelig mageplask å finne, den rett ut grusomme Rock ‘n’ Roll Doctor, som humpet i vei på dum boogie, mens Ozzy remjet en håpløs tekst. Den minnet mest av alt om dårlig Kiss cirka 1976. Og da er det ille. Balladen She’s Gone var lattervekkende trist og selvmedlidende, men hadde en brukbar melodi og et fint arrangement.

Da gjenstod de to høydepunktene på side to, som sammen med You Won´t Change Me kunne vært grunnstammen i et nytt klassisk Sabbathalbum. Slik ble det som kjent ikke, men både All Moving Parts og Dirty Women hører hjemme i Sabbathkanonen. Her viste de muskler, med herlig rifforama og nydelig,svingende spill. Dessuten hadde Iommi fornyet solospillet sitt, noe som kom spesielt godt frem på Dirty Women, med lange, sveipende tungrockdrag fra mesteren selv.

Rating: 6/10