Cocteau Twins – Garlands (4AD LP, 1982)

1)Blood Bitch; 2) Wax and Wane; 3) But I’m Not; 4) Blind Dumb Deaf; 5) Shallow Then Halo; 6) The Hollow Men; 7) Garlands; 8) Grail Overfloweth

Lite visste vel unge Robin Guthrie og kompisen Will Heggie, fra det lille fillestedet Grangemouth i Skottland, at deres fabling om å danne band skulle materialisere seg i en de av mest sentrale gruppene på åttitallet. Cocteau Twins utviklet et helt eget musikalsk univers, innbydende og fremmelig samtidig – og ytterst originalt. De var et av få band med en helt egen signatur, som gjorde at det aldri var tvil om at det var akkurat dem du hørte.

Guthrie og Heggie fikk med seg sangerinnen Elizabeth Fraser. Forholdet mellom Fraser og Guthrie var sentralt i forståelsen av utviklingen og imploderingen gruppen gikk gjennom. De to var ektefeller, foreldre og bandmedlemmer. Da kjærligheten fikk vanskelige kår påvirket det Cocteau Twins, som ble oppløst i 1997.

Cocteau Twins var oppkalt etter en obskur Simple Minds-låt (fra før de tok navnet Simple Minds og gikk under det tidsriktige navnet Johnny & The Self-Abusers), et band fra Glasgow som sikkert var en inspirasjonskilde for Guthrie og de andre. Om ikke direkte musikalsk så i innstilling og kraft. Disse to gruppene skulle stå for nyskapende og varig musikk, langt fra et klassisk, syttitallsk rockeuttrykk. De var likevel svært forskjellige. Simple Minds formulerte et krautrockinspirert, tungt rytmisk univers i en europeisk ramme, mens Cocteau Twins var svevende, eteriske og berusende i sine gotiske drømmerier.

Cocteua Twins ble sammen med Dead Can Dance, Pixies og Throwing Muses de definerende artistene på plateselskapet 4AD. 4AD ble etablert av Ivo Watts-Russell og Peter Kent i 1980, med startkapital fra  plateselskapet Beggars Banquet. Inngangen til 4AD fikk Guthrie via Phil Calvert fra The Birthday Party, som han kom i snakk med etter en konsert. The Birthday Party var signert til 4AD og hjalp Cocteua Twins med å få kontakt med Ivo.

Etter å ha spilt inn et par demolåter ble det fort enighet om å gå videre sammen og sommeren 1982 spilte de inn debutalbumet Garlands i løpet av syv dager. Garlands ble produsert av gruppen selv sammen med Ivo Watts-Russell. Albumet viste retningen frem mot mesterverkene som skulle komme. De var allerede på vei inn i sitt eget univers, men var også sterkt inspirert av band som The Cure, Siouxie & The Banshees og New Order. Uttrykket var mørk postpunk, med et rudimentært oppsett bestående av Guthries gitarer, Heggies bass og en Roland 808 trommemaskin. Gitarene ristet og skrek bak Fraser vokal. Fraser sang ikke i ord i tradisjonell forstand. Hun vred og vrengte på språket, slukte vokaler og improviserte. Det var en form for vokalise hvor tekstene bestod av ord uten sammenheng, som et språk du trodde du kunne, men ikke forstod ved nærmere lytting. Elisabeth Fraser var den som gjorde Cocteua Twins unike, der hun svevde over vannene som en gotisk alv.

All musikken på Garlands var skåret over samme lest, hvor en ekkodynket Fraser fløt over bass og trommemaskin. Lag på lag av gitarer sluret i både bakgrunn og forgrunn. Allerede her viste Guthrie seg frem som en oppfinnsom og dyktig musiker. Han evnet å bygge teksturer og spenning inn i det som må sies å være et begrenset låtmateriale. Det var lite av de himmelstormende, melodiøse åpenbaringene som kom på de neste albumene.

Åpningssporet Blood Bitch var klart The Cure- og Joy Division inspirert, med et instisterende gitarriff og samme basslyd som The Cure perfeksjonerte på denne tiden. Blind Dumb Deaf ble båret av en insisterende, kald gitartone fra Guthrie, som kvernet seg inn i skallen på lytteren; en liten goth-klassiker denne. Shallow The Hallow dyrket også dystre stemninger, der den listet seg frem på en dyp bassfigur og en Fraser som lå i uvanlig lavt register innledningsvis.

Garlands låt veldig av sin tid, med begynnende unik vri, men stod seg godt opp gjennom årene. Uten at de store høydene ble nådd hele veien var Garlands et godt album i 1982, og føyde seg fint i rekken av postpunk og goth som kom samme året, fra band som Bauhaus, The Cure og New Order. Dermed var Garlands vel verdt å bruke tid på, men ble likevel ikke det Cocteau Twinsalbumet som ble hentet frem oftest.

Rating: 7/10