Black Sabbath – Live At Last (NEMS LP, 1980)

1) Tomorrow’s Dream; 2) Sweet Leaf; 3) Killing Yourself To Live; 4) Cornucopia; 5) Snowblind; 6) Children Of The Grave; 7) War Pigs; 8) Wicked World; 9) Paranoid

Det bitre bruddet mellom manager Patrick Meehan og Black Sabbath  i 1973 ble starten på en omfattende feide, med flere rettsrunder og mye advokatmat i årene som fulgte. Meehan var ikke snauere enn at han ga ut livealbumet Live At Last i 1980, mot Sabbaths vilje. Opptakene stammet fra to konserter i 1973, som opprinnelig var tiltenkt utgivelse som konsertalbum den gangen. Det ble imidlertid ikke noe av, da gruppen var misfornøyd med kvaliteten på opptakene. Hvorvidt de var misfornøyd med lyden eller egen innsats, eller sågar begge deler, vites ikke. Opptakene ble endelig utgitt med gruppas velsignelse  i 2002, som en av to cd-er med konsertopptak fra perioden 1970 til 1975. Opptakene var da blitt mastret på nytt, med bedre lyd som resultat. For de som ikke har Live At Last trygt i samlingen, er derfor utgaven fra 2002, titulert Past Lives, å foretrekke.

Live At Lasts «uoffisielle» status forhindret ikke at fansen kastes seg over den og sendte platen helt til femteplass på salgslisten i UK. Det var til å forstå, for i motsetning til de fleste av syttitallets øvrige store artister, ga Sabbath aldri ut noe konsertalbum da det begav seg. Det doble livealbumet var selve manndomsprøven og fallossymbolet på syttitallet, og alle store rockeband med respekt for seg selv leverte minst ett. Det er nok å nevne Led Zeppelin, Deep Purple (flere), AC/DC, Blue Oyster Cult (enda flere) og Thin Lizzy.

Sabbathfansen måtte nøye seg med den legalt tvilsomme Live At Last, som de fleste kritikere ikke var spesielt begeistret for. Platen fikk et litt ufortjent rykte, for selv om lyden kunne vært bedre, var Live At Last en verdifull dokumentasjon av Black Sabbath da de virkelig var på høyden. Opptakene stammet fra mars 1973, da Sabbath var på turne for å promotere Black Sabbath Vol. 4. De fem første låtene var hentet fra Hardrock i Manchester, 11. mars 1973 og de resterende fire fra Rainbow Theatre i London, 16. mars.

Black Sabbath må vært en voldsom opplevelse tilbake i 1973. De fremstod med en råskap og energi nesten uten sidestykke. De var langt unna den storstilte elegansen til Led Zeppelin og det bluesy suget til Deep Purple, men de sparket opp et sett på pur brutal kraft. Dessuten hadde de et forbløffende popsensibelt materiale, som kom godt til sin rett også fra scenekanten, selv om det meste av studio-finessene var høvlet bort da de dundret frem som en ruset dampveivals. Ozzy Osburne var ikke verdens mest verbalt oppfinnsomme frontmann, han stort sett nøyde seg med «We Love You» og «You Fucking Fukcers», men han red over låtene på formidabelt vis, som en sjaman fra helvete, med et visst guddommelig glimt i øyet. Låtutvalget var fullt av hits og det var viktig dokumentasjon å få høre Sweet Leaf, Killing Yourself To Live, Snowblind, War Pigs og de andre klassikerne spilt live den gang dette var ferskt materiale.

Også konsertene til Black Sabbath inneholdt de store utskeielsene som alle med respekt for seg selv bedrev på syttitallet. På Live At Last var eksessene representert gjennom den 17 minutter lange Wicked World. Den var kun med på den amerikanske pressingen av debutalbumet, men ble her grunnlaget for både Iommis herjinger og Wards obligatoriske trommesolo, i tillegg til å inneholde elementer av Into The Void og Supernaut.

Live At Last hadde fortjent bedre lyd, men dèt var likevel ikke nok til å ødelegge et livlig opptak av Birminghams fire store sønner.

Rating: 7/10