The Afghan Whigs – In Spades (Sub Pop cd, 2017)

1) Birdland; 2) Arabian Heights; 3) Demon In Profile; 4) Toy Automatic; 5) Oriole; 6) Copernicus; 7) The Spell; 8) Light As A Feather; 9) I Got Lost; 10) Into The Floor

The Afghan Whigs comeback ble tatt varmt imot av gamle og nye fans, som kjøpte Do The Beast opp til 32. plass i USA og 40. plass i UK. Det var de beste plasseringene de noen gang hadde hatt på salgslistene, og var en fjær i hatten selv om inntekter fra salg og strømming var langt mindre enn platesalget i gamle dager. Dulli må ha blitt inspirert av suksessen. Do To The Beast ble ikke et engangsstunt, men ble fulgt opp med konserter og et nytt album tre år senere. Da In Spades kom ut i mai 2017 var det nok ikke til fullt ut samme entusiasme og oppmerksomhet som ved forrige korsvei, men dèt var ikke til hinder for at det var et vitalt band som var tilbake med ny musikk.

Omslaget var som vanlig av det my(s)tiske slaget, der en tegning viste en enorm djevelfigur stående blant pyramider. Var det for å vise at det onde alltid hadde vært i verden? Dullis tekster var som vanlig preget av dystopiske bilder og selvpiskende protagonister som opererte på livets skyggesider. Åpningssporet Birdlands linjer om «coming alive in the cold» satte stemningen. Dulli var stadig en mester i å male tekstlige bilder av tvil, uro og faenskap. Denne gangen var lyrikken ordknapp og tidvis gjentagende, men hadde ikke mistet noe av kraften.

In Spades fortsatte veien bort fra det som var gruppens modus operandi på nittitallet. Allerede på Do To The Beast var det et annet Afghan Whigs som åpenbarte seg, selv om ånden og stemningen, tekstene inkludert, hadde rette linjer tilbake til storhetstiden. Med et par unntak var det var lite igjen av den alternative kraftrocken fra forgangene tider. Afghan Whigs brukte fortsatt elektriske gitarer, men ikke samme i omfang som på nittitallet. Som sist ble gitarene supplert med piano, strykere, keyboards og annet krydder. Dullis fascinasjon for soul og funk var fortsatt tydelig. Han hadde beholdt evnen til å skape mørkt og småfarlig «swagger», noe som ga uttrykket et unikt rytmisk drag, enten det ble røsket til i Arabian Heights og Copernicus, eller holdt seg i ballademodus I Got Lost, Toy Automatic og Oriole. Særlig sistnevnte var vellykket, med sine cinematiske strykere og luftige melodi. Dullis stemme var, som tidligere nevnt, litt merket av tidens tann, men han utnyttet sin ervervede patina til å sette karakter på tekstene, og var fortsatt en formidabel vokalist.

Det var flere høydepunkter enn Oriole i løpet av de 36 minuttene det varte. Singelen Demon In Profile hadde en flott dramaturgi og et løft som kunne minne om den beste soulmusikken fra hine hårde dager. Birdland var en utypisk dans rundt stryker og synth, som trollbandt umiddelbart. Det var synd den kun var to minutter lang. Så var det også en del sanger som ikke hadde så mye nytt å tilføre. Da ble lett å vende oppmerksomheten mot platene fra 1992 til 1998, som tross alt hadde større sting, uten at In Spades noen gang ble annet enn hyggelig lytting.

Rating: 7/10