Cocteau Twins – Aikea-Guinea (4AD 12″, 1985)

1) Aikea-Guinea; 2) Kookaburra; 3) Quisquose; 4) Rococo

Cocteau Twins – Tiny Dynamite (4AD 12″, 1985)

1) Pink Orange Red; 2) Ribbed and Veined; 3) Plain Tiger; 4) Sultitan Itan

Cocteau Twins – Echoes In A Shallow Bay(4AD 12″, 1985)

1) Great Spangled Fritillary; 2) Melonella; 3) Pale Clouded White; 4) Eggs and Their Shells

Cocteau Twins – Victorialand (4AD LP, 1986)

1) Lazy Calm; 2) Fluffy Tufts; 3) Throughout the Dark Months of April and May; 4) Whales Tails; 5) Oomingmak; 6) Little Spacey; 7) Feet-Like Fins; 8) How to Bring a Blush to the Snow; 9) The Thinner the Air

1985 og 1986 var to produktive år for Cocteau Twins. I 1985 ga de ut tre 12″ med nye låter, som til sammen kunne utgjort et nytt album. Men gruppen valgte å gi ut materialet i mindre deler.

Aikea-Guinea ble sluppet i mars 1985 og inneholdt fire nye spor. Tittelsporet var høydepunktet og en Cocteau-klassiker god som noen; en enkel bass-tung ballade med sedvanlig flott sang av Fraser. Musikalsk sett lå den et sted mellom Treasure og Head Over Heels. Kookoburra kunne vært hentet fra Treasure, der den veltet frem i stort, pompøst arrangement med lag på lag av gitarer. Fint, men en liten klasse under sangene som faktisk kom med på Treasure. Den påfølgende Quisquose var en perle. Her var det piano som bar melodien, sammen med Fraser; hun improviserte mer enn noensinne og var høyt og lavt. Platen ble avsluttet med den instrumentale ettertanken Rococo, som rundet av en utgivelse som økte suget etter mer nytt fra trioen.

Det kom mer ganske kjapt. I november 1985 slapp de to 12″, med kun 14 dagers mellomrom. Til sammen hadde Tiny Dynamite og Echoes In A Shallow Bay åtte nye låter med til sammen 32 minutters spilletid. De to utgivelsene hadde omslag som utfylte hverandre og som sammen utgjorde et større hele. De ble senere utgitt sammen som en dobbel 12″. I utgangspunktet spilte gruppen inn de åtte sangene for å teste et nytt studio. Da de oppdaget hvor sterkt resultatet ble valgte de å fullføre produksjonsprosessen og få det hele utgitt. Og det er det all grunn til å være glad for. Tiny Dynamite ble utgitt først. Den pekte  frem mot det mer ambiente Cocteau Twins, som møtte verden på Victorialand, og ikke minst på samarbeidet med Harold Budd, som fulgte etter Victorialand. Tiny Dynamite var fri for både  pompøsitet og den mildt opprivende postpunken som preget deler av de tidligere utgivelsene. Her ble det dyrket stemninger mer enn fullendte sanger. Tiny Dynamite viste frem en fruktbar vei videre. Echoes In A Shallow Bay var ikke like sterk, men var likefullt en utgivelse det var verdt å bruke tid på. Great Spangled Fritillary var en dyster og psykedelisk ballade, presset frem av truende uro. Den var uvanlig til tvillingene å være og et stykke fra låtene på Tiny Dynamite. Melonella var også mer aggressiv og direkte enn hva man hadde vendt seg til, men den hadde mye å by på, gjennom muskuløs bass og effektiv bruk av piano. Pale Clouded White hadde også stilig bruk av tangenter, i en låt hvor Fraser viste sitt vokale vingespenn. Platen ble avsluttet med Eggs And Their Shells, som vendte tilbake til det ambiente draget fra Tiny Dynamite, med Fraser høyt i registeret, selv til henne å være, og ekko på trommemaskinen.

De tre 12″ sementerte Cocteau Twins posisjon som kritikerfavoritter og yndlinger blant indie-fans. Gruppens utgivelser hadde nærmest klippekort på toppen av de «uavhengige» salgslistene, noe som betød brukbart platesalg. Selv om de tre ikke hadde nådd helt gjennom til til det store publikummet foreløpig, var de et av 4ADs flaggskip.

Robin Guthire, Elisabeth Fraser og Simon Raymonde var alle involvert i Ivos prosjekt This Mortal Coil. I This Mortal Coil dyrket Ivo egen musikkinteresse. Selv om han ikke var noen stor musiker, produserte han tre album med store kvaliteter, takket være kresne valg av både coverlåter og samarbeidspartnere. Fraser sang på prosjektets første singel, en eventyrlig versjon av Tim Buckleys Song To The Siren. Det var det sentrale sporet på This Mortal Coils første album, som kom ut i 1984.  Da This Mortal Coils andre album skulle spilles inn, var Simon Raymonde tungt involvert. Guthrie og Fraser gikk derfor i studio som duo og spilte inn Victorialand. Den eneste musikeren de to hadde med seg var Richard Thomas fra Dif Juz, som også var signert til 4AD. Thomas bidro med litt saksofon og tabla.

På Victorialand  var lyden strippet ned, ofte til det minimale. Det var stemmen til Fraser og Guthries gitarer som dominerte. Bass og trommemaskin var fraværende. Resultatet var et vellykket album, der stemme og gitar, de to sentrale elementene i gruppens uttrykk dominerte. Selv om trommemaskinen og bass var fraværende, var det ingen tvil om hvem som var på ferde. Cocteau Twins signatur var unik.

Victorialand var økonomisk; ni spor med til sammen kun 33 minutters spilletid medførte at interessen ble holdt ved like hele veien. Victorialand var en lise, et sted å hvile, og hadde samtidig tilstrekkelig temperatur og karakter til at musikken gikk klar av alle new age klisjeer. Dèt kunne de takke den distinkte vokalen til Fraser for, men også Guthrie imponerte stort. Han var en særegen gitarist og en like god arrangør. Han visste å bygge teksturer, som brettet musikken ut til et stort, innbydende landskap.

Det var flere store høydepunkter på Victorialand. Åpningssporet Lazy Calm hadde en treffende tittel. Den ble innledet med gitartoner bakt inn i elektroniske effekter, før Richard Thomas’ saksofon skled inn fra siden og Fraser etter hvert tok den naturlige plassen som midtpunkt, da låten blomstret for fullt etter tre minutter. Whales Tails var ikke mye dårligere, der den ble vippet opp av en gitar i ekko under en Fraser på det mest alveaktige. Avslutningssporet bør også nevnes; The Thinner The Air var undrende og nervøst skjelvende i sin lyse dysterhet, skapt av av piano, sang og gitar.

Tittelen var hentet fra den delen av Antarktis som het Victorialand, etter dronning Victoria. Den passet bra på en reise i et fremmedartet landskap, sammen med to engelske originaler.

Rating: 8/10