Akasha – Akasha (Bat Records LP, 1977)

1)Isle Of Kawi; 2) Bondage; 3) Recitativ; 4) Electronic Nightmare; 5) Death Hymn; 6) Light And Darkness; 7) The Trip; 8) Man And The Void

«Akasha is a frothing sea where all that’s been, or once shall be drifting in a swirling maze out of time and out of grace”. Sitat fra omslaget.

Kjøllefjord er et lite fiskevær i Lebesby kommune i Finnmark. I Kjøllefjord ble det drevet handelsvirksomhet allerede på 1400-tallet. Stedet fikk hard medfart da tyskerne trakk seg ut i 1944. Kjøllefjord ble satt i brann og de 700 innbyggerne spredd for alle vinder. Mange flyttet tilbake etter krigen, og noen av avkommet til de tilbakevendte var muligens å finne i Akasha, Kjøllefjords bidrag til historien om progressiv rock. Akasha ga i 1977 ut et album på Bat Records, et album som med tiden fikk ry på seg for å være et obskurt mesterverk. Som det ofte var med supersjeldne, obskure utgivelser, fremstod også Akasha selvtitulerte og eneste album som en smule oppskrytt, men at det var en plate mange fans av symfonisk, progressiv rock kunne ha glede var det ikke tvil om. Bat Records stod ikke bak så svært mange utgivelser, men ga også ut det Axel Grans Halvegs Uten Navn (Bill Mrk. Diskresjon), som tok for seg det å stå frem som åpent homofil i syttitallets Norge.

Akasha bestod av Sverre Svendsen (sang, samt mellotron på et spor), Kjell Evensen (trommer), Arild Andreassen (bass), og Jens Ivar Andreassen (gitar, mellotron, synthesizer, piano, orgel). I tillegg var Tor-Jonny Hansen (tekster) og Bjørn Hugo Gjøen (lys og multimediashow) ført opp som medlemmer på omslaget. Gruppens selvtitulerte album ble spilt inn på en fire spors TEAC-maskin høsten 1976. Innspillingene foregikk i et bombesikkert kjellerlokale under et lokalt hotell. De primitive innspillingsforholdene bidro dessverre til at albumet fikk en, nettopp, «kjelleraktig» lyd, som lå nærmere demonivå enn en profesjonell innspilling. Lydbildet led under en akutt mangel på bunn, særlig var trommene mager kost, og av en tåkete avrunding i de høyere tonene. En del av lydproblemene ble rettet ved senere reutgivelser, og Black Widows vinylutgave fra 2015 låt ikke så verst.

Akasha ble ofte sammenlignet med Hawkwind. Det skyldtes sikkert den offensive bruken av synthesizere og orgel, som stadig skapte stemninger av «space». Jens Ivar Andreassen var over alt med sine tangenter, mellotron og synthesizere, og la et teppe av elektronisk sludd og vellyd over hele platen. Akasha var imidlertid langt fra like tunge og insisterende som gjengen fra Notting Hill. Det skyldtes ikke minst at gitarene spilte en mindre rolle i Akasha enn hva de gjorde i Hawkwind.  Nordlendingene hadde minst like mye til felles med Gong, Genesis cirka 1971 og tidlig King Crimson, selv om de ikke hadde samme originalitet og særpreg som disse gruppene. Det gruppen hadde til felles med Hawkwind var en mørk og harsk stemning i uttrykket; Akasha var dunkle, mystiske og smått fjerne. De tillot seg å strekke musikken ut i tid og rom, og lente seg like mye på lydkulisser som melodier. Det var ikke til hinder for at det dukket opp fengende melodier flere steder, i et samlet uttrykk som slett ikke var vanskelig tilgjengelig for tilhengere av progressiv rock, selv om de likte å bygge inn atonale partier, best representert i den korte, konfronterende Electronic Nightmare.

Det 11 minutter lange åpningssporet Isle Of Kawi står igjen som et av norsk progressiv rocks høydepunkter. Her viste Akasha frem alt hva de kunne, fra atonale glidninger over et giftig landskap, til flytende smule synthpartier og neddempede, småfolky pausefisker. Resten av albumet var jevnt underholdende og ganske sofistikert, på en plate som hadde nådd enda større høyder med en mer fullverdig produksjon og en vokalist med større register.

Rating: 7/10