Björk – Post (One Little Indian cd, 1995)

1) Army Of Me; 2) Hyper-Ballad; 3) The Modern Things; 4) It’s Oh So Quiet; 5) Enjoy; 6) You’ve Been Flirting Again; 7) Isobel; 8) Possibly Maybe; 9) I Miss You; 10) Cover Me; 11) Headphones

Debut gjorde Bjørk til musikkbransjens nye yndling og det var mange som ville samarbeide med henne. Hun jobbet med interessante artister som Tricky (AKA Nearly God) og Plaid, og selvfølgelig måtte en opportunist som Madonna sette klørne i den islandske alven. Bjørk bidro på tittelsporet på Bedtime Stories.

Bjørks andre album dukket opp sommeren 1995, to år etter debuten. Nellie Hooper hadde oppfordret henne til å produsere selv denne gangen, men hun insisterte på at Hooper tok jobben. I tillegg lente hun seg på de viktigste samarbeidspartnerne fra Debut, så som Howie B. (Bernstein), Graham Massey og Markus de Vries. I tillegg bidro det nye fenomenet Tricky. Han komponerte to spor sammen med Bjørk, og spilte på og produserte de samme to.

Post ble spilt inn og mikset i en rekke studioer, de fleste i England, men innspillingene ble innledet i det berømte Compass Studioet på Bahamas. Her gikk hun i fotsporene til det meste av rockearistokratiet. Det var mange som på et eller annet tidspunkt hadde benyttet seg av fasilitetene på Bahamas, selv om det neppe var mange som hadde benyttet seg av samme metoder som Björk. Deler av vokalen hennes ble tatt opp ute i naturen på øya, det være seg i dypet av grotter, på stranden eller andre steder. Det var et forsøk på å mikse det naturlige med det elektroniske, der stemmen til Björk representerte urkraften og naturelementet, mens den tungt elektroniske musikken representerte moderniteten. Resultatet var svært vellykket. Så skal det legges til at det ikke var mulig å høre at vokalen var tatt opp i slike omgivelser, men Björks evner og ånd, representerte det avgjørende menneskelige elementet i det futuristiske lydbildet.

Post var en naturlig videreføring av Debut, og en videreforedling av ideer som på ingen måte var blitt brukt opp på forgjengeren. Björks tidvis absurde tekster og særegne stemme trivdes godt i arrangementer basert på beats (trip hop, techno, house), pop, ballader og jazz. Lyden av Post var enda mer elektronisk enn forgjengeren, men ble dekomponert og spedd ut med bruk av strykere, noe som myket opp det stramme, kjølige draget i musikken.

I likhet med Debut var Post full av sterke sanger, som både fenget umiddelbart og som egnet seg for lytting over tid. På tross av et tidvis stivt rettet blikk mot dansegulvet, etablerte Debut og Post Björk som en ledende artist innen og fornyer av kunstpop. Hun skulle etter hvert fjerne seg mer eller mindre fra beats, men allerede på disse første platene var hun en tydelig nyskaper av kunstpop som sjanger, på samme vis som Radiohead var i ferd med å fornye kunstrocken.

Post åpnet med den brutale Army Of Me, med tunge, industrielle rytmer og en Björk i lavt register, der hun ba om at det måtte bli slutt på klagingen, etter sigende fra hennes egen bror, og på hans destruktive livsstil, hvis ikke ville hun møte «an army of me». Rytmesporet var basert på en genial sample av John Bonhams spill på Led Zeppelins When The Levee Breaks, og gode gamle Bonham dundret på fra etterverdenen, 15 år etter sin død.  Den unikt vakre Hyper-Ballad var neste ut, og den var et høydepunkt i Björks karriere. Den hadde en hissende, «tynn» elektronikk, som bygde seg opp mot en forflytning til dansegulvet, med en unikt fengende melodi. The Modern Things fortsatte i samme landskap, nok en gang med en rytmikk som var sjeldent levende, på tross av alle nuller og ettall.

Etter den suverene innledende trippelen ble stemning brutt av kuriositeten It’s Oh So Quiet, Sangen ble komponert av Bert Reisfeld og Hans Lang og utgitt på b-siden av en singel med Betty Hutton tilbake i 1951. Det var en sjarmerende, orkestrert musikal/jazz låt, som likevel stakk seg ut som en sår tommel på Post. Utrolig nok ble denne bagatellen Björks største hit noensinne.

Heldigvis var hun tilbake på sporet med Enjoy, som var det sporet som lå nærmest Army Of Mes brutale rytmikk. Resten av plata holdt innledningens skyhøye kvalitet, enten hun leverte vâre ballader som You’ve Been Flirting Again (kun kompet av strykere), Cover Me (ditto av harpsicord) og Headphones (et nydelig samarbeid med Tricky), genial pop ala Human Behaviour i Isobel, eller elektroniske balladerier ala Hyperballad i Possibly Maybe. Det ble også en retur til dansegulvet i I Miss You, selv om den ikke gjorde helt samme inntrykk som Army Of Me og hennes andre tidligere danseeskapader.

Post beviste at det var mulig å være kunstnerisk, original og sær, og samtidig treffe et bredt publikum. Björk gikk aldri på akkord med egne ideer, men hadde en nerve og tilstedeværelse som traff mange mennesker.

Rating: 9/10