Björk – Selmasongs (One Little Indian cd, 2000)

1) Overture; 2) Cvalda; 3) I’ve Seen It All; 4) Scatterheart; 5) In The Musicals; 6) 107 Steps; 7) New World

Björks ambisjon om å spille i en musikal ble muliggjort av Lars von Trier, da han ba henne om å fylle hovedrollen som Selma i Dancer In The Dark. Han hadde opprinnelig bedt henne om å skrive musikk til musikalfilmen, men fikk det etter hvert for seg at det eneste riktige var at Björk også spilte hovedrollen. Hun lot seg overtale, men ble så utslitt av innsatsen at hun lovet seg selv at hun aldri skulle være skuespiller igjen. Innsatsen belønnet seg imidlertid. Filmen fikk Gullpalmen i Cannes og Björk fikk prisen for beste hovedrolle.

Dancer In The Dark var en melodramatisk, men opprivende historie om Selma, som hadde flyktet fra Tsjekkoslovakia til USA. Historien endte med at hun ble henrettet for mord, etter mange viderverdigheter kretsene rundt hennes og sønnens øyesykdom. Selmas mål var å redde sønnen fra hennes egen skjebne, som var å sakte bli blind. Godt drama av den patosfylte sorten der altså, og kritikerne var delt i vurderingen av filmen.

Musikken Björk hadde komponert ble i filmen supplert med tre sanger fra The Sound Of Music. På Selmasongs var det kun et utvalg av Björks filmmusikk som var inkludert. Resultatet ble et minialbum, med syv spor og en samlet spilletid på en halv time. Musikken ble skrevet av Björk, med hjelp fra Mark Bell, mens den islandske forfatteren Sigurjón Birgir Sigurðsson og Lars von Trier stod for tekstene.

Selmasongs ble innledet med en overtyre, med typisk filmatisk dramaturgi og et fransk horn i hovedrollen. Den var stilfull nok, men hadde vel ikke den helt store egenverdien. De seks ordinære sangene var delvis endret fra filmen. Stemmene til flere av skuespilleren var fjernet og de seks låtene stod igjen som typiske Björk-sanger. Riktignok dukket skuespillerne Catherine Deneuve og Siobhan Fallon opp på henholdsvis Cvalda og 107 Steps, men de to var på ingen måte dominerende.

Björk var lett gjenkjennelig. Musikken lå ikke langt fra det hun hadde drevet med på Homogenic, med unntak for In The Musicals og Cvalda, som la seg tett opp til musikalformen. Alle sangene holdt godt nivå og var nødvendig lytting for alle som var interessert i Björk, uten at materialet var like nyskapende som Homogenic. Høydepunktet var duetten med Thom Yorke på den tungt orkestrerte balladen I’ve Seen It All, der Yorke sang med en for han uvanlig avdempet, dyp røst, langt unna den klagende tenoren man hadde vendt seg til fra Radiohead-vokalisten. Det var nesten hans «Nashville Skyline-stemme», noe som passet melodien og arrangementet.

Også Scatterheart utmerket seg, med trippende elektronikk, lumre strykere, en dramatisk Björk og generelt skjebnetung stemning. Her var Björk tett opptil Homogenics utsøkte miks av det organiske og det digitale; dèt var en formel som på ingen måte var oppbrukt. Helt til slutt lå New Worlds, en mektig, dramatisk ballade, som sendte tankene tilbake til Post og til Debuts roligere øyeblikk.

Selmasongs viste at Björk var i stand til å tonesette film på unikt vis og platen ble en verdifull liten tilvekst til katalogen hennes.

Rating: 7/10