Ozzy Osbourne – Speak Of The Devil (Jet 2LP, 1983)

1) Symptom Of The Universe; 2) Snowblind; 3) Black Sabbath¸4) Fairies Wear Boots; 5) War Pigs; 6) The Wizard; 7) N.I.B; 8) Sweet Leaf; 9) Never Say Die; 10) Sabbath Bloody Sabbath; 11) Iron Man/Children Of The Grave; 12) Paranoid

Verden gikk videre for Ozzy Osbourne, på tross av tapet av Randy Rhodes. Han var midt i en turne og måtte skaffe en ny gitarist på kort varsel. Etter et kort intermesso med Bernie Torme, fra Ian Gillans band, ble Night Ranger gitarist Brad Gillis hyret. På resten av turneen bestod bandet av Gillis, Rudy Sarzo (bass) og Tommy Aldridge (trommer). Sarzo og Alderigde hadde erstattet Lee Kerslake og Bob Daisey, som begge ble sparket etter å ha røket uklar med Sharon Adler, Ozzys manager og kommende kjæreste.

Sharon Adler var en hard negl. Det var ikke bare tidligere bandmedlemmer hun gikk i strupen på. Hun hadde også et anstrengt forhold til sin far, Jet-eier og Black Sabbath-manager Don Arden. Jet hadde et album til gode i kontrakten med Ozzy. Opprinnelig var tanken å samle et utvalg av sangene fra hans to første soloalbum, men Sharon og Ozzy (om han i det hele tatt hadde noe å si) bestemte seg for å si takk for sist, ved å levere et dobbelt livealbum bestående av «Ozzy Osbourne synger Black Sabbath”. Don Arden og Black Sabbath hadde nemlig irritert seg over at Ozzy spilte låter fra Sabbath-tiden på konserter. Det hører med til historien at det var et svært motvillig band som nedverdiget seg til å spille gamle Sabbath-hits, etter at de hadde hatt så stor suksess med Ozzys to første soloplater.

Speak Of The Devil, kalt Talk Of the Devil i UK, ble tatt opp på The Ritz i New York 27. September 1982 og utgitt i november samme år. Ozzy fløy høyt kommersielt på denne tiden og Speak Of The Devil klatret til 21. plass i UK og 14. Plass i USA. Etter hvert solgte den over en million eksemplarer bare i USA.

Gitarist Brad Gillis var et godt valg. Han var riktignok ikke like ekstravagant og teknisk som Randy Rhoades, men han klarte seg brukbart i rollen som Tony Iommi. Rytmeseksjonen med Sarzo og Aldridge var også solid. Likevel ble ikke resultatet som med Ward, Butler og Iommi. De amerikanske musikerne manglet den blytunge råskapen som «lømlene» fra Birmingham hadde i sin glansperiode; det helt unike, blytunge suget, koblet med en finstilt følelse for fengende melodilinjer og sterke komposisjoner. Ozzy selv klarte seg rimelig bra, men var en smule hes her og der. Han var etter sigende helt ute av det på alkohol og piller.

Kvelden, og for så vidt også albumet, ble noenlunde reddet av det formidable låtmaterialet. Sangene på Speak Of The Devil var de beste Ozzy noen gang skulle synge, med et og annet tillegg fra soloplatene. Katalogen til syttitalls-Sabbath var, sammen med Zeppelins, den sterkeste samlingen tungrock gjennom tidende. Det var morsomt å høre Ozzy remje seg gjennom disse sangene i 1982, noen år etter at det virkelig begav seg. Dessuten var det lett å høre hvem disse sangene tilhørte. Ronnie James Dio var ikke i nærheten av å ta Ozzys plass som den rette” til å fremfør dette materialet. Her gruset Ozzy Dio, selv om han var en smule sliten.

Tidvis morsom lytting til tross, det var vanskelig å vurdere Speak Of The Devil som viktig i Ozzy-katalogen. Opptakene utløste først og fremst et sug etter å høre originalutgavene, alternativt liveopptak av originalbesetningen fra syttitallet, som det dessverre var alt for lite av.

Ihuga fans må naturligvis høre hvordan Ozzy og gjengen fikset dette i 1982. Andre kan gå rett til originalene.

Rating: 6/10