The Electric Prunes – The Electric Prunes (Reprise LP, 1967)

1) I Had Too Much To Dream (Last Night); 2) Bangles; 3) Onie; 4) Are You Lovin’ Me More (But Enjoying It Less); 5) Train for Tomorrow; 6) Sold to the Highest Bidder; 7) Get Me To the World On Time; 8) About a Quarter to Nine; 9) The King Is In the Counting House; 10) Luvin; 11) Try Me On For Size; 12) The Toonerville Trolley

Historien til The Electric Prunes ble på flere vis et skrekkens eksempel på hva unge artister risikert å bli utsatt for i platebransjen. De opplevde blant annet å ikke slippe til med eget materiale, og at det ble utgitt album hvor det var lite annet enn bandnavnet som forbandt de opprinnelige medlemmene med musikken.

The Electric Prunes ble stiftet i Los Angeles i 1965 av James Lowe (sang, gitar, autoharpe, tamburin), Ken Williams (gitar), James «Weasel» Spagnola (sang, rytmegitar),

Mark Tulin (bass, piano, orgel) og en trommeslager, som etter den første singelen ble byttet ut med Preston Ritter. Flere av medlemmene hadde vært med i andre grupper tidligere, uten at det ble resultater utover prøveinnspillinger. For de spesielt interesserte kan det vises til cd-boksen fra Grapefruit Records (The Electric Prunes – Then Came The Dawn: Complete Recordings 1966 to 1969, utgitt 1999), som inneholder innspillinger fra tiden før The Electric Prunes.

Gruppen fikk kontrakt med Reprise Records i 1966 og debuterte med singelen Ain’t It Hard/Little Oliver i mai samme år. Debuten gjorde ikke mye av seg salgsmessig, men viste frem et solid potensiale. Ain’t It Hard var en sløy garasjerocker med munnspill og dryss av The Rolling Stones. Little Oliver hadde også garasjerock i DNAet, men også en smule folkrock i miksen, særlig i gitarspillet. Det var definitivt en god start.

Singel nummer to sørget for at The Electric Prunes ble et nasjonalt navn. Den klassiske singelen I Had To Much To Dream Last Night/Luvin gikk til 11. plass i USA, og ble også lagt merke til i UK, hvor den nådde 49. plass. I Had To Much To Dream Last Night var et perfekt stykke tidlig psykedelia. Den var badet i fuzz, baklengsgitar og tremelo, og hadde en mystisk, trykkende stemning, mye takket være James Lowes småskumle, rampete vokal og det hissende, kaotiske spillet til kvintetten. Den var en form for improvisert garasjerock i møte med psykedelisk fabulering om fritt følelses- og åndsliv. B-siden Luvin’ var stilig, bluesinfluert garasjerock, som stod godt til forsiden, uten å nå samme kolossale høyder. I Had To Much To Dream Last Night fikk i 1972 æren av å åpne albumet Nuggets, Lenny Kayes epokegjørende samling med obskur (og på det tidspunktet helt glemt) garasjerock.

I mars fulgte Get Me To The World On Time/Are You Lovin’ Me More, som ble en ny hit, med 27. plass i hjemlandet og 42. plass i UK. Get Me To The World On Time fortjente også klassikerstatus, selv om den ikke var like sjokkerende som forgjengeren. Den hadde et herlig driv, en trykkende, tung produksjon og en aggressiv Lowe i front, og gitarer som fløy alle veier i lydbildet, under en rytme som minnet om Stones cirka Satisfaction. Are You Lovin Me More holdt også brukbart nivå. med spisst garasjeorgel og truende riff, og som alle de fire omtalte sangene, en produksjon som skapte en mystisk, mørk stemning.

Alle fire låtene fra de to singlene ble inkludert på debutalbumet, som fulgt i april 1967. De ble ikke plass til Ain’t It Hard/Little Oliver, som først ble tilgjengelig for et stort publikum på cd-reutgivelsen i 2000.

De fire allerede utgitte låtene var, sammen med én sang til, høydepunktene på «The Electric Prunes», som endte opp som et ujevnt album. Låtskriveren Annette Tucker, sammen med Nancie Mantz og Jill Jones, komponerte til sammen åtte av de 12 sangene, inkludert begge hitsinglene. Gruppa egne låtskrivere, James Lowe og Mark Tulin, fikk kun med to egenskrevne sanger, nevnte Luvin’ og Train For Tomorrow. Sistnevnte var platens beste låt etter de to hitsinglene.

Det frustrerte medlemmene voldsomt at andre låtskrivere ble prioritert. Det var produsent Dave Hassinger som bestemte, og han hadde ikke tro på gruppen evner som komponister. Til Hassingers forsvar skal det sies at han ga albumet en flott produksjon, som med sitt ville og intense lydbilde passet perfekt til musikken og ga uttrykket nyanser og flere dimensjoner.

Frustrasjoner til tross, «The Electric Prunes», som også ble kjent under navnet I Had To Much To Dream Last Night», ble et brukbart album i grenselandet mellom garasjerock og psykedelia, dog uten å nå klassikerstatus. Til det var innholdet for ujevnt. Låter som Sold To The Higher Bidder (med overdreven, intens bruk av autoharpe), den tullete ballroom-øvelsen The Toonerville Trolley og den barnlige The King Is In The Counting House falt alle gjennom. Alle de nevnte nedturene var faktisk skrevet av Anette Tucker og medhjelpere, og det hadde kanskje vært en bedre løsning å la gruppemedlemmene slippe til med flere låter i stil med Luvin’ og Train For Tomorrow. Heller ikke versjonen av Al Dubin og Harry Warrens About A Quarter To Nine, fra 1935 og opprinnelig å finne i en film med Al Jolson, var all verden.

I tillegg til de fire singelsidene og Train For Tomorrow, var Bangles (skrevet av en Johnny Walsh) mer en godkjent. Bangles var en kul garasjerocker, med det typiske, skrudde og psykedeliske gitarspillet til Ken Wessel. Den sukkersøte barokkpopen i Onie stakk seg kanskje ut som en sår tommel, men hadde definitivt sjarm, og fortjener en plass på din neste mikstape med psykedelisk pop.

«The Electric Prunes» ble ingen storselger, og måtte nøye seg med 113. plass i USA.

Rating: 7/10