The Bats – Fear Of God (Flying Nun cd, 1991)

1) Boogey Man; 2) The Black And The Blue; 3) Dancing As The Boat Goes Down; 4) The Old Ones; 5) Hold All The Butter; 6) Fear Of God; 7) It’s A Lie; 8) Straight Image; 9) Watch The Walls; 10) You Know We Shouldn’t; 11) Jetsam; 12) The Looming Past

The Bats solgte aldri mye plater, men de fikk listeplasseringer i hjemlandet med In The Night, And Here Is ‘Music for the Fireside og Made Up In Blue. Daddy’s Highway var derimot ikke å se på salgslistene. Det var dypt ufortjent, selv om The Law Of Things sørget for en smule rettferdighet med sin 38. plass, selv om en slik plassering ikke betød at platesalget var av det voldsomme slaget. Manglende kommersiell suksess var ikke til hinder for at The Bats ble lagt merke til hos musikkinteresserte, og det å bli identifisert med Flying Nun og Dunedin-bølgen var slett ikke negativt i toneangivende miljøer i USA og UK.

Da The Bats spilte inn sitt tredje studioalbum var det for første gang duket for en navngjeten produsent. På The Law Of Things hadde de benyttet lokale Brent McLachlan, som hadde en viss erfaring gjennom jobbing med Sceptics og Bailter Space. Denne gangen var det klart for en virkelig størrelse, Nick Sansano, som hadde produsert Daydream Nation og Goo sammen med Sonic Youth, og vært tekniker for Public Enemy, Ice Cube og Run DMC. Stort hippere var det knapt mulig å være i 1991.

Sansono åpnet opp lyden av The Bats. Produksjonen ble mer definert, med bedre plass og rom for hvert instrument. Det var for så vidt en prosess som hadde startet med The Law Of Things, men som tok et stort skritt videre denne gangen. Resultatet var mer «rock» enn tidligere; rock som i moderne indierock, med et forsiktig nikk til punk, i stedet for Daddy’s Highways (svært vellykkede!) knudrete lyd ala The Velvet Underground. De fire medlemmene omfavnet den «nye» lyden av seg selv med et knippe sanger av godt kaliber.

Robert Scott hadde ingen dårlig stemme, og var lett gjenkjennelig, men hadde et begrenset register, noe som kunne stå litt i veien for en dypere emosjonell tilknytning til lytteren, som for eksempel Morrissey eller Michael Stipe kunne levere uten særlig anstrengelse. Scott var ingen dårlig tekstforfatter, men var mer av en historieforteller enn en personlig lyriker. The Bats lyktes likevel nok en gang, og selv om Fear Of God var skuffende anonym ved første lytt, falt sangene med tiden på plass i både hjerte og hjerne. Her var det flere spor som ble favoritter også i det lange løp, som Boogey Man, The Black And The Blue, tittelsporet, Dancing As The Boat Goes Down og den deilige balladen Watch The Walls. De fortsatte å krydre det  tradisjonelle oppsettet av gitar-bass-trommer med koring fra Kaye Woodward, trekkspill (på et par sanger) og ikke minst Alan Starretts bratsj. Den erstattet Alastair Galbraiths fiolin, og selv om Starrett ikke tok like mye plass som forgjengeren, satte han sitt preg på Fear Of God på en positiv måte.

Dermed klarte The Bats å levere et godt album for tredje gang på rad, ved å holde seg til sin mer eller mindre faste oppskrift, uten at begrensede paletten deres føltes oppbrukt. Fear Of God var frisk og livlig, noe som nok også skyldtes Scotts foretrukne innspillingsprosess, som inkluderte minimalt med innøving av sangene før de ble spilt inn i studio. Slik holdt The Bats låtene energiske og «ferske», noe som ble godt ivaretatt av Sansanos vellykkede produksjon.