Cocteau Twins – Four-Calendar Cafe (Fontana cd, 1993)

1) Know Who You Are At Every Age; 2) Evangeline; 3) Bluebeard; 4) Theft, And Wandering Around Lost; 5) Oil Of Angels; 6) Squeeze-Wax; 7) My Truth; 8) Essence; 9) Summerhead; 10) Pur

Etter utgivelsen av Heaven Or Las Vegas og frem til høsten 1993 var det stille fra Cocteau Twins. I løpet av de tre årene ga medlemmene kun lyd fra seg to ganger. Guthrie og Fraser gjorde en versjon av Be Still til en veldedighets-cd for Nord-Irland. De spilte også inn julesangen Frosty The Snowman, til en cd som fulgte med musikkmagasinet Volume i 1992. Etter at Cocteua Twins hadde sluppet fri fra kontrakten med 4AD, signerte de med Fontana i UK. I USA beholdt de sitt forhold til Capitol, som hadde lisensiert platene deres over dammen siden 1986.

I forkant av Four-Calendar Cafe var medlemmene sjeldent åpne om de personlige utfordringene de hadde slitt med. Guthries rusproblemer og Frasers psykoterapi var ikke tabuemner, og det virket som om paret benyttet pressen til en slags renselse og forberedelse på en ny start. Det var også slik de to så på Four Calendar Cafe, som skulle være en frigjøring fra 4AD, fra tidligere musikalske løsninger og alle forventinger. Det var også nødvendig. Med Heaven Or Las Vegas hadde de nådd en endestasjon på det intrikate, nesten religiøst forvirrende og himmelstormende uttrykket de hadde foredlet opp gjennom åttitallet. Det var knapt mulig å ta lyden og ideene fra Heaven Or Las Vegas  videre uten å fremstå som en blek kopi av seg selv.

Four-Calendar Cafe viste frem et åpnere, tilbakelent og kontemplativt Cocteau Twins. De voldsomme kaskadene av lag på lag av gitarer, klangbad av Frasers stemme og svevende elektronikk var borte. Tilbake stod det et forsiktig og «voksent» uttrykk. Fortsatt var resultatet umiskjennelig Cocteau Twins. Dèt var ikke til å unngå med Fraser som vokalist, Guthrie som gitarist og Reymonde på bass.

Dessverre var ikke den nødvendige fornyelsen helt vellykket. Four-Calendar Cafe var gruppas svakeste album så langt. Den iboende spenningen musikken deres alltid hadde hatt tidligere var mer eller mindre fraværende, og for første gang låt det litt alminnelig. Signaturen var fortsatt sterk, og de hadde fortsatt flere gode låter å by på, men det snek seg inn en viss matthet, som det ikke var spor av på tidligere album. Noen av sangene var formelpregede og tapte seg overraskende raskt.  Det var heldigvis ikke et altoverskyggende problem. Det var fortsatt givende å lytte til Cocteau Twins, der albumet lullet lytteren inn sin svale drømmepop og blå himmel. Dessuten hadde platen en ærlighet som ikke har vært der tidligere, en følelse av åpenhet og innsyn, som gjorde godt og bidro til at lytteren kunne identifisere seg med musikken og musikerene.

Rating: 7/10