Black Sabbath – Live Evil (Vertigo 2LP, 1982)

1) E5150; 2) Neon Knights; 3) N.I.B.; 4) Children Of The Sea; 5) Voodoo; 6) Black Sabbath; 7) War Pigs; 8) Iron Man; 9) The Mob Rules; 10) Heaven And Hell; 11) Sign Of The Southern Cross/Heaven And Hell (cont.); 12) Paranoid; 13) Children Of The Grave; 14) Fluff

Det var flere grunner til at Tony Iommi bestemte seg for å ut et dobbelt livealbum i 1982. Han og Butler hadde irriterte seg over Live At Last, der deres tidligere manager ga ut et opptak fra 1973, som gruppen tidligere hadde forkastet som ikke godt nok for utgivelse. De to konstaterte også at Ozzy Osbourne hadde sanger fra sin periode i Black Sabbath med i settet han fremførte på turne, samtidig med at Black Sabbath turnerte med Mob Rule. Og ikke nok med det, den tidligere vokalisten var i tillegg frekk nok til å utgi Speak Of The Devil, et dobbelt livealbum med kun Sabbath-sanger.

Live Evil ble spilt inn under Mob Rules-turneen i USA, og opptakene var hentet fra konserter i Dallas, San Antonio og Seattle. Ting var som vanlig ikke uproblematiske i Sabbath-leieren og under miksingen av Live Evil gikk forholdet mellom Dio og Iommi/Butler i stykker. Dio ble anklaget for å prioritere en parallell solokarriere og for å jukse med miksen, slik at stemmen hans kom unaturlig høyt i lydbildet. Iommi svarte med å kalle Dio for «Little Hitler». Dermed var samarbeidet dem i mellom over for en ti års tid. Trommeslager Vinnie Appice fulgte med Dio ut døren, og sammen dannet de bandet Dio, som platedebuterte året etter.

Midt oppe i alle stridighetene ble Live Evil utgitt i desember 1982, nok en gang omtrent på samme dag som Ozzy Osbourne slapp album, det omtalte Speak Of The Devil. Live Evil gikk til 13. plass i UK og 37. plass i USA. Det var ikke så verst isolert sett, men til Sabbaths forsmedelse kom albumet i skyggen av Speak Of The Devil, som ble en større suksess.

Live Evil var en merkelig lytteropplevelse. Sangene var fordelt omtrent likt mellom sanger fra Ozzys tid i gruppen og materiale fra Dio-frontede Heaven And Hell og Mob Rules. Hvordan det låt i konsertsalen vites ikke, men hjemme i egen stue var det enkelt å konstatere at Dio ikke var i nærheten av å matche Ozzy på «hans» låter. Dios malmfulle, patosfylte og voldsomme vokal fungerte dårlig på sanger som Black Sabbath, Paranoid, War Pigs og Iron Man. Dio manglet Ozzys evne til å sveve som en svart ånd over musikken. Han hadde heller ikke Ozzy snublende, hjelpeløse og avvæpnende sjarm. Dios stadige mas om om publikums deltagelse, og Oh Yeah!, ble fort enerverende. Klassikerne fra første del av syttitallet hadde fortsatt sterke riff og melodier i behold, men ble krympet til generisk heavy metal. Dermed ble det vanskelig for fans av syttitallskatalogen å få særlig utbytte av denne delen av albumet.

I sanger fra Heaven And Hell og Mob Rules var Ronny James Dio naturligvis mer på hjemmebane. Som tidligere beskrevet var disse sangene i stor grad dominert av hans måte å gjøre tingene på, både hva  gjaldt tekst og melodi, og han sang dem på sedvanlig pompøst power-metal vis. Dios Sabbath nådde aldri opp helt til vintage syttitalls-Sabbath, men var underholdende nok. Slik var det også fra scenekanten, hvor sanger som Children Of The Sea, Voodoo og The Mob Rules fremstod med kraft og finesse. For bandet spilte med bravur, og lyden var klar og mektig.

Rating: 6/10