The Electric Prunes – Underground (Reprise LP, 1967)

1) The Great Banana Hoax; 2) Children of Rain; 3) Wind-Up Toys; 4) Antique Doll; 5) It’s Not Fair; 6) I Happen to Love You; 7) Dr. Do-Good; 8) I; 9) Hideaway; 10) Big City; 11) Captain Glory; 12) Long Day’s Flight

Å undertegne en kontrakt hvor man i det store og hele ga fra seg kontroll over navn, identitet og hvilke låter som skulle spilles inn var ikke et sjakktrekk, men heller ikke helt uvanlig for unge band i den fortsatt jomfruelige rockebransjen i 1966. The Electric Prunes angret nok bittert på valgene sine, etter å ha opplevd at det meste av materialet på debutalbumet ble komponert av utenforstående. Da gruppen gikk i gang med innspill av album nummer to hadde de klart å få litt mer kontroll, noe som ble reflektert gjennom antall egenkomponerte sanger, som denne gangen utgjorde syv av 12 låter.

Da det skulle slippes en singel i forkant av albumet var det imidlertid duoen Tucker og Mantz, som var dominerende på debuten, som ble foretrukket nok en gang. Den merkelige Dr. Do-Good var ikke i nærheten av gruppens tidligere hits. Den forsøkte å spille på noen av de samme strengene, men endte mest av alt opp som et forsøk på skrekkfilm-pop, med sitt liksomskremmende lydbilde. Dr. Do-Good var lang unna en potensiell radiohit, selv i det nyskapende året 1967, og måtte nøye seg med en 128. plass på listene. Det var synd at det ikke gikk bedre, for dermed fikk ikke Underground, som ble sluppet i august, særlig drahjelp. Albumet ble en kommersiell skuffelse, med 172. plass som bestenotering. Det var ufortjent, for The Electric Prunes hadde kommet opp med et brukbart album, hvor de fleste høydepunktene var komponert av medlemmene selv.

Underground var et typisk album av1967, inneholdende psykedelia med innslag av garasjerock. Gruppen hadde tre gitarister, og den kraften brukte de fullt ut, med ekko, fuzz og tradisjonell garasjegitar i skjønn forening. Det skapte et originalt og kult lydbilde. Flere av låtene, som Hideaway, The Great Banana Hoax , Children Of Rain og Wind Up Toys, minnet om Pink Floyds singler fra samme år, som See Emily Play og Arnold Layne. Dèt var en skyhøy målestokk og The Electric Prunes var ikke i samme klasse, men alle de nevnte låtene bør være obligatoriske for tilhengere av psykedelia. Alle var gledelig nok skrevet av medlemmer selv. De var mindre heldige med country-pastisjen It’s Not Fair, med sitt trøtte forsøk på uthenging av den markspiste Nashville-countryen. Heller ikke den garasjestompende Captain Glorys hevet seg over det middelmådige. Da var Long Day’s Flight langt bedre, med sin hissige psykedelia, ikke langt fra gruppas to hitsingler. Den var komponert av Don Yorty sammen med den ferske trommeslager Michael «Quint» Weakley, som overtok for Preston Ritter midt under innspillingene. Mot slutten av innspillingene sluttet også gitarist James Spagnola. Han ble erstattet av Mike Gannon, som rakk å være med på et par låter.

Nancy Mantz og Annette Tucker måtte nøye seg med tre låter denne gangen. Den mislykkede Dr. Do-Good er nevnt. De to lyktes bedre med sine øvrige bidrag. Antique Doll la seg pent til rette etter Children Of Rain og Wind-Up Toys, med sitt drømmende arrangement. Aller best var det uvanlig lange (over fem minutter) I, en ballade arrangert for forsiktig perkusjon (tablas? bongos?), skurrende, undrende gitarer og en hviskesyngende James Lowe; I var et stykke klassisk psykedelia.

Underground hadde også plass til en versjon av Goffin og Kings’ I Happen To Love You,  første gang spilt inn av The Myddle Class året før. The Electric Prunes gjorde en grei versjon av garasjesoul-balladen. Brødrene Walshs’ Big City var et stykke anonym sekstitallspop, som ikke tilførte  særlig av verdi til et brukbart album.

Rating: 7/10