Cocteau Twins – Twinlights (Fontana EP, 1995)

1) Rilkean Heart; 2) Golden-Vein; 3) Pink Orange Red; 4) Half-Gifts

Cocteau Twins – Otherness (Fontana Remix-EP, 1995)

1) Feet Like Fins; 2) Seekers Who Are Lovers; 3) Violaine; 4) Cherry-Coloured Funk

Cocteau Twins – Milk & Kisses (Fontana cd, 1996)

1) Violaine; 2) Serpentskirt; 3) Tishbite; 4) Half-Gifts; 5) Calfskin Smack; 6) Rilkean Heart; 7) Ups; 8) Eperdu; 9) Treasure Hiding; 10) Seekers Who Are Lovers

Høsten 1995 ga Cocteau Twins ut to EP-er, med vidt forskjellig innhold. Robin Guthire ga ved flere anledninger uttrykk for at EP-formatet passet trioen godt; i løpet av 15 til 20 minutter kunne nye ideer og muligheter prøves ut, uten at det fikk vesentlige betydning for katalogen totalt sett.

Twinlights var først ut og inneholdt rent akustiske sanger. Her møtte et avkledd Cocteau Twins lytteren. Alt av effekter og lag på lag instrumentering var pakket bort. Tilbake stod Frasers klokkeklare røst, kun med forsiktig støtte av akustiske gitarer, piano og strykere. To av de fire sangene, Rilkean Hearts og Half-Gits, ble også tatt med på det kommende albumet, men fremstod sterkt bearbeidet på Milk & Kisses. Pink Orange Red var tidligere utgitt som en del av Tiny Dynamite, tilbake i 1985, og var her strippet ned i forhold til originalen. Golden Vein var kun å finne på Twinlights. EP-en var stilren og «pen», men ble overraskende nok litt tam og på grensen til kjedelig. Sangene balanserte hårfint på grensen til kitsch og føleri, noe de alltid hadde å styre klar av tidligere. De to låtene som ble omarbeidet til Milk & Kisses fremstod som mer givende lytting på albumet, som var rett rundt hjørnet.

Otherness ble sluppet måneden etter og inneholdt remikser av to tidligere utgitte låter og to sanger som dukket opp på Milk & Kisses. Remiksene ble gjort av Mark Clifford. Han var hovedmannen bak Seefeel, som ga ut flere sterke album på nittitallet, med musikk i grenseland mellom elektronika, post rock og ambient. Remiksene var hyggelig, men ikke obligatorisk lytting for andre enn blodfansen. Den flinke Clifford fikk ikke all verden nytt ut av materialet, selv om særlig Cherry-Coloured Funk (fra Heaven Or Las Vegas) og Feet-Like Fins (fra Victorialand) ble kraftig bearbeidet.

I mars 1996 ga gruppen ut sitt siste album. De forsøkte seg på nok en plate i 1998, men innspillingene endte aldri i utgivelse. Fraser og Guthrie hadde skilt lag i 1993, og selv om de samarbeidet også etter bruddet, ble ting komplisert da det kom nye partnere inn i bildet. De tre medlemmene bestemte seg derfor for å sette strek. Dermed ble Milk & Kisses stående som gruppens svanesang. Det var i grunnen greit. Milk & Kisses var et godt album, men idetørken som tidvis plaget Four-Calender Cafe, lurte krokene også denne gangen, dog i litt mindre monn. Milk & Kisses hadde mange fellestrekk med forgjengeren, men var strammere i strikken, med skarpere lyd og mer fokusert låtmateriale. Resultatet var et album som strakk seg over Four-Calender Cafe, uten å nå helt opp til tidligere (enorme) høyder.  Likevel, senket man skuldrene og tok Milk & Kisses som det gjennomarbeidede stykket Cocteau-pop det var, hadde man en hyggelig lytteropplevelse foran seg.

Den skjønne Tishbite var det store høydepunktet. Her brukte de hammondorgel for første gang siden Treasure (1984) og Fraser sang call and response med seg selv. Resultatet kunne karakteriseres som Cocteau-gospel, intet mindre. Hvem hadde vel trodd det om de bleke skottene?

Et annet høydepunkt var den sobre, americanainspirerte Rilkean Heart, etter sigende omhandlende Jeff Buckley, som elsket Rielke. Etter sigende hadde Fraser en crush på Buckley i 1994, uten at hun noen gang bekreftet eller avkreftet det. Seekers Who Are Lovers var et tredje høydepunkt, og den hadde ikke hadde gjort seg bort på deres beste utgivelser. Her luktet Cocetau Twins på gamle vinklinger; tenk Treasure med drypp av Heaven Or Las Vegas. Og hadde Fraser noengang sunget bedre ?

Rating: 7,5/10