Ozzy Osbourne – Bark At The Moon (Epic LP, 1983)

1) Rock ‘n’ Roll Rebel; 2) Bark at the Moon; 3) You’re No Different; 4) Now You See It (Now You Don’t); 5) Forever; 6) So Tired; 7) Waiting for Darkness; 8) Spiders

Bark At The Moon ble sluppet i passelig tid til julesalget. Mot slutten av november 1983 forelå det som avsluttet den første fasen av Ozzys solokarriere. Perioden fra 1980 til begynnelsen av 1984 resulterte i tre studioalbum og et dobbelt livealbum, platesalg i millionklassen og flere lange turneer. Turneen for å promotere Bark At The Moon strakk seg fra november 1983 til januar 1985, med til sammen 132 konserter, hovedsakelig i Europa og USA, men også med avstikkere til Asia og Sør-Amerika.

Disse årene var utrolige for Ozzy, men suksessen slet voldsomt på mannens helse. Barskapet var mer eller mindre konstant på vidt gap og han nektet seg heller ikke kjemiske stimuli av ymse slag. Han fikk problemer med den amerikanske offentligheten og media, som så på Ozzy som noe tilnærmet satan selv. Suicide Solution, fra solodebuten, medførte at han ble anklaget for å ha påvirket en fan til å begå selvmord, og senere påstod en canadisk drapsmann at han hadde blitt inspirert til å drepe en kvinne og to barn etter å ha lyttet til Osbourne. Ozzy stod støtt i denne urimelige stormen og kom tilbake i 1986 med nytt album. Han skal nok sende en varm tanke til Sharon Adler, som ble fru Osbourne i løpet av denne perioden, og som gjorde det som var mulig for å holde mannen sånn noenlunde på banen.

Før The Ultimate Sin i 1986 var det imidlertid klart for Bark At The Moon, Osbournes tredje vellykkede soloalbum på rad. Han fikk med seg gitaristen Jack E. Lee (ex Ratt) og Don Airey på keyboards (tidligere Rainbow og Black Sabbath). Bob Daisley var tilbake på bass og Tommy Aldridge var fortsatt med på trommer. Max Norman produserte. Han var tekniker på Blizzard Of Ozz, og visste nøyaktig hvordan han skru sammen den semi-kommersielle metal-lyden Ozzy hadde etablert som sitt varemerke. Bark At The Moon fulgte i sporene etter de to forgjengerne. Oppskriften, med en kombinasjon av ren heavy metal, fengende pop-metal og et par ballader, hadde gjort underverker på forgjengerne, og Ozzy var ikke den som ville utsette sitt publikum for de store overraskelsene. Og hvorfor skulle han gjøre det, når han hadde fått kjempegrep på spesielt amerikanske ungdommer.

De som fryktet at Randy Rhoades ikke skulle la seg erstatte kunne ta det med ro etter et par runder med Bark At The Moon på tallerkenen. Jack E. Lee var en mer enn kompetent erstatter. Han hadde riktignok ikke samme «flair» som Rhoades, men han spyttet ut riff og soloer av godt kaliber. Lee var en ujålete arbeidshest, som var over alt på Bark At The Moon. Han hadde en god del å jobbe med også, for Bark At The Moon var et jevnt godt album. De åtte sangene holdt høy standard, med et par lysende høydepunkter, og var god underholdning hele veien. Tittelsporet var en av Ozzys mest klassiske låter, og MTV-videoen hvor han fartet rundt som varulv bidro til galskapen. Slow Down var en latterlig fengende og radiotilpasset sak, lagt i poprockland, hvor det kun var Lees gitararbeid som knyttet den til metaluniverset. Den melankolske balladen So Tired holdt også mål, sitt sukkersøte strykerarrangement til tross. Her var Ozzy langt unna doomy Sabbath og midt i poplandskapet av tiden, men det fungerte på sitt underlige vis, slik det ofte gjorde. Det var noe udefinert tiltrekkende ved Ozzy og hans vokal. You`re No Different – tittelen var selvforklarende – var nok en vellykket ballade. Rock`n`Roll Rebel var det mer driv i, med et dronene rytmisk forelegg, herlig gitarspill av Lee og en Ozzy svevende over det hele, som i sine beste stunder med Sabbath. Noe av det samme drivet og vokaleffekten fantes også på den like vellykkede Centre Of Eternity.

Ozzy var også denne gangen opptatt av hvordan han ble hundset av media spesielt og omverdenen generelt. Dermed var det også på Bark At The Moon et par låter hvor han var opptatt av å forklare seg og samtidig gi fingeren til alt og alle. Lyrikken var heller ikke denne gangen spesielt subtil, men det var lett å få sympati med Ozzy. Han ville jo bare la kidsa ha det gøy.

Ozzy stod oppført som enekomponist av alle sangene. I ettertid har det kommet frem at både Jack E. Lee og Bob Daisley var betydelig involvert, og etter sigende ble kompensert for det på et tidspunkt. Her spøkte nok fru Osbourne i kulissene.

Rating: 8/10