Björk – Volta (One Little Indian cd, 2007)

1) Earth Intruders; 2) Wanderlust; 3) The Dull Flame Of Desire; 4) Innocence; 5) I See Who You Are; 6) Vertebrae By Vertebrae; 7) Pneumonia; 8) Hope; 9) Declare Independence; 10) My Juvenile

I forkant av Volta var Björk tydelig på at hun ønsket å lage et lett tilgjengelig album. Det var ingen overdrivelse at spesielt Medulla, men også tidvis Vespertine, hadde gått lang i eksperimentell retning. På disse platene fjernet hun seg mer eller mindre fullstendig fra den beatsbaserte musikken som dominerte hennes tre første album. At hun hadde behov for å trekke pusten og rett og slett ha det litt gøy var ikke vanskelig å forstå. Det var nok også mange fans som trakk et lettelsens sukk. Volta var en renselse for både artist og fans.

Hun hadde som vanlig med seg en rekke samarbeidspartnere, og de fleste av disse pekte i retning av en mer kontemporær popplate. Timbaland (med hjelp fra Danja) og Antoni (fra Antony & The Johnsons) var noe av det hippeste Pitchfork-generasjonen kunne tenke seg, og de bidro på henholdsvis tre og to spor. Björks nysgjerrighet strakk seg heldigvis lenger enn til det aller hippeste, til særere navn som Konono No 1, Toumani Diabaté og Min Xiaofen. Hun hadde også med seg et stort kvinnelig, islandsk blåserensemble. Hennes faste samarbeidspartner Mark Bell var også tungt involvert.

Til tross for alle samarbeidspartnerne var det aldri tvil om hvem som var på ferde. Björks vokal og typiske melodilinjer var lett gjenkjennelige, og Volta falt enkelt på plass i katalogen. Om Volta hadde fulgt opp Post, som album nummer tre, var det ingen som hadde stusset. Volta var gjennomgående fengende og energisk, tungt beatbasert og tidvis jublende inkluderende i uttrykket. Det var første gang på mange år at Björk inviterte til fest, dog en smått sær sådan.

Med Björks prat om å lage et popalbum og plateselskapets påstander om at dette var det mest tilgjengelige og kommersielle hun noen gang hadde gjort, ble forventingene store. Forventingene ble så godt som oppfylt, selv om Volta mottok mer blandet kritikk enn hun var vant til. Og det skal sies at det ikke var mye nytt å finne denne gangen. For første gang var Björk tilbakeskuende, og tidvis kunne man savne en smule nybrottsarbeid, som hun hadde skjemt bort lytterne med gjennom hele karrieren så langt. Men først og fremst var Volta et frisk og morsomt album, som samtidig hadde såpass dybde og varighet at det ble en suksess, uten å nå helt opp til hennes to første album, som det var mest naturlig å sammenligne med.

Åpningssporet var hennes kraftigste «banger» siden Hunter tilbake i 1997. Den banket seg frem på en typisk Timbaland-beat. Det var ikke vanskelig å høre linjene til Sexyback, hans store hit for Justin Timberlake fra året før. Her dukket også den unge løven Chris Corsano opp, en av sin generasjons kuleste trommeslagere, med normalt tilholdssted i improv og fri jazz. Med Björks vokale tryllestøv på toppen ble resultatet uimotståelig. Den seks minutter låten ble avsluttet med et minutts tåkelur for blåserensemble, for å sette en avantgardistisk prikk over i en. Også de to andre sporene Timbaland var involvert i var vel verdt å bruke tid på. De to fant åpenbart et fellesskap i tribale rytmer, som vel var det hippeste av alt i 2007. Innocence var minimalistisk funk, som vokste med gjentatt lytting. På Hope var de to i tilnærmet ballademodus, med urolig rytmikk som ble penslet med Toumani Diabatés koraspill.

Björk og Bells’ Declare Independence la seg tett på industrimusikk, med intenst repeterende beats og skurrende vokal, uten at resultatet overbeviste. De to lyktes bedre med balladen I See Who You Are, som ruslet frem på elektroniske beats og Corsanos perkusjon. Brian Chippendale (Lightning Bolt), en annen trommeslager som normalt befant seg i andre musikalske verdener enn Björk, nemlig støyrock, bidro på The Dull Flame Of Desire. Her sang Björk duett med Antoni, som var en like særegen vokalist som Björk. De to stod ikke like godt til hverandre som Björk og Thom Yorke hadde gjort på Selma Songs, men  resultatet ble brukbart likevel, ikke minst takket være Chippendales trommespill. Antoni og Björks andre duett, My Juvenile, var en stillestående ballade, som heller ikke var så vellykket som man kunne håpet. Det ble noe uforløst og uferdig over den.

Både Wanderlust og Vertebrae By Vertebrae nøt godt av samarbeidet med det islandske blåserensemblet, og sistnevntes urolige, skumle arrangementet løftet låten opp til å bli et høydepunkt.

Rating: 7,5/10