Blonde Redhead – Blonde Redhead (Smells Like Records cd, 1994)

1) I Don’t Want U; 2) Sciuri Sciura; 3) Astro Boy; 4) Without Feathers; 5) Snippet; 6) Mama Cita; 7) Swing Pool; 8) Girl Boy

De eneggede tvillingene Amedeo og Simone Pace kom til verden i Milano. De flyttet fra Italia til Montreal, Canada med sine foreldre i en alder av 13 år. Tvillingene hadde blitt oppfordret til å drive med musikk fra de var  små, og i 1988 begynte begge på jazzlinjen på Berklee College Of Music i Boston. Simone konsentrerte seg om trommer og perkusjon, Amedeo om gitaren.

Kazu Makino hadde reist til fra Kyoto, Japan til New York i en alder av 15 år. Hun var sanger og pianist, og studerte film på New York University. Kazu og Amedeo ble et par. De to turtelduene lagde også musikk sammen og fikk med seg broder Simone og bassist Tada Hirano. I 1991 tok de fire navnet Blonde Redhead, etter en låt av Arto Lindsays legendariske no wave band DNA. De fire var bekjente av Lindsay og spurte pent om lov til å bruke navnet.

De unge musikerne var opptatt av brasiliansk musikk, jazz, klassisk og kunstmusikk, men fikk en oppvåkning da de opplevde Pavement og My Bloody Valentine på The Ritz i New York i juli 1992. Via Kim Gordon fikk de kontakt med Sonic Youth trommeslager Steve Shelley, som akkurat hadde etablert sitt eget plateselskap, Smells Like Records. Navnet var selvsagt et nikk til Nirvana. Etter diverse singler gikk gruppa i studio i mars 1994 for å lage debutalbumet. På det tidspunktet hadde bassist Tada Hirano gitt seg og blitt erstattet av Maki Takahashi. Dermed bestod Blonde Redhead av to kvinner og to menn, to japanere og to italienere, som opererte i smeltedigelen New York.

«Blonde Redhead» ble spilt inn i et  studio som var lite annet enn en leilighet som var rigget med opptaksutstyr. Med hjelp fra Steve Shelley var debutalbumet i boks i løpet av få dager, som der etter ble utgitt på Shelleys etikett i januar 1995. De åtte sangene, som var unnagjort på under halvtimen, viste et band som var i ferd med å finne fast grunn under føttene. De var allerede  i stand til å skape noe egenartet, på tross av at de viste frem inspirasjonskildene sine på en vel ublu måte. Blonde Redhead var tungt inspirert av Sonic Youth, der de lot støyende gitarer få god plass, uten at det var til hinder for at popsensibiliteten skinte gjennom støytåken. Amedeo og Kazu delte på vokaljobben, som Thurston Moore og Kim Gordon gjorde det i Sonic Youth. Amedeo låt tidvis skremmende lik Moore. Kazu hadde der i mot en ganske annen tone enn Gordon.

Det var ikke bare Kazus’ stemme som skilte Blonde Redhead fra Sonic Youth. Der sistnevnte lente seg mot hardcore og avantgarde i støyrocken sin, åpnet Blonde Redhead døren for sofistikert pop, postrock og så gar bossa nova. New York hadde mye å by på av impulser og de tok for seg av det som skjedde i storbyen. «Blonde Redhead»» var løs, vennlig støyrock, med en myk, sensuell kjerne, et godt stykke unna Sonic Youths harde statements og dype hipstertakter. Blonde Redhead søkte innover, inn i det myke; bort fra kalde flak av elektrisk gitar som støy-sonder og inn i drømmepop. Blonde Redhead var vennligere og mindre asfaltert ugjennomtrengelige enn mange samtidige med støyende gitarer; de inviterte lytteren inn.

Rating: 7/10