The Bats – At The National Grid (Pocket Music LP, 2005)

1) Western Isles; 2) Horizon; 3) Hubert; 4) Bells; 5) Single File; 6) Pre War Blues; 7) The Rays; 8) Things I Can’t leave Behind; 9) Mir; 10) Up To The Sky; 11) We Do Not Kiss The Ones We Kick; 12) Flowers & Trees; 13) Crazy Crowd

Det tok 10 år før The Bats var tilbake med ny musikk, men i det stiften traff vinylen og gruppen fant fast grunn under føttene i Western Isles, var det som om de aldri hadde vært borte. De hadde de for så vidt heller aldri vært hos undertegnede. Album som Daddy’s Highway og Couchmaster hadde fått jevnlig rotasjon i heimen, også i de årene de lå brakk.

At The National Grid ble spilt inn i (nettopp) The National Grid hjemme i Christchurch, med samme besetning som de alltid hadde hatt. Denne gangen dukket også deres gamle venn Alastair Galbraith opp igjen med fiolinen sin på et par spor. Dèt var første gang siden The Law Of Things i 1990. Alt var imidlertid ikke ved det gamle. At The National Grid var det første albumet de ikke ga ut på Flying Nun. Denne gangen ga de ut plate på sitt egne Pocket Music hjemme i New Zealand, med distribusjonsavtaler med andre selskaper i verden forøvrig.

Basert på bildene som fulgte med vinylutgaven synes det som om innspillingene foregikk i en trivelig stue mer enn et ordinært studio. Bildene viste blide, middelaldrende musikere i lune omgivelser. Dèt inntrykket stemte godt med opplevelsen av platen også. At The National Grid var et avslappet og upretensiøst album, fylt av trivelige sanger i grenseland mellom folkpop og tradisjonell gitarrock. Musikken var umiskjennelig The Bats, men hadde samtidig en annen ro enn tidligere, som om det ikke stod all verden på spill og at de fire var samlet mest for egen kos sin del. Den upretensiøse musikken traff en nerve, og plata fikk jevnt over gode anmeldelser og en del spilling på det som var igjen av collegeradio-nettverket i USA. Comebacket brakte også med seg en opptreden på Austins SXSW Festival. Det var med andre ord en del mennesker som hadde savnet The Bats.

At The National Grid ble det mest tilbakelente og «løse» albumet The Bats hadde spilt inn så langt.  Akustiske gitarer dominerte på de fleste sangene og de hissige, drivende låtene var i mindretall. Det var heller ikke særlig spor av den krautrock-inspirerte rytmikken som dominerte på Couchmaster. Produksjonen var luftig, organisk, og perfekt balansert. Sang, gitarer, bass og trommer fikk omtrent like stor plass i lydbildet, og man fikk virkelig følelsen av å være tilstede i den koselige stua i Christchurch sammen med The Bats.

Roberts Scott og The Bats hadde ikke glemt kunsten å skru sammen fengende sanger, men det var lengre mellom de umiddelbare øyeblikkene denne gangen. Der man på tidlige plater ble overrumplet av den ene melodiøse perlen etter den andre, var det denne gangen flere sanger som forble anonyme, selv etter gjentatt lytting. Det var fortsatt øyeblikk av bliss, særlig i Western Isles og The Rays, som åpnet hver sin side, og ikke minst i den skjønne Mir, sunget av Kaye Woodward og den (for en gangs skyld) groovy Horizon. Helheten ble reddet av den lune stemningen, det flotte ensemblespillet – de må ha kost seg! – og de gode vibrasjonene som hvilte over albumet. Og gleden over å ha The Bats tilbake da selvsagt.

Rating: 7,5/10