Black Sabbath – Seventh Star (Vertigo LP, 1986)

1) In For The Kill; 2) No Stranger To Love; 3) Turn To Stone; 4) Sphinx (The Guardian); 5) Seventh Star; 6) Danger Zone; 7) Heart Like A Wheel; 8) Angry Heart; 9) In Memory

Turneen etter Born Again ble en liten katastrofe. Bill Ward ga seg før den kom skikkelig i gang og ble erstattet av ELO’s  tidligere trommeslager Bev Bevan. Bevan var kun innleid for anledningen og forsvant ut igjen etter turneen. Da Gillans gamle kumpaner i Deep Purples klassiske MK II-besetning banket på døren var han ikke sen om å bli med på gjenforeningen, som raskt resulterte i comeback-albumet Perfect Strangers. Da Gillan stakk, benyttet også Geezer Butler anledningen til å si takk for seg. Dermed satt Tony Iommi alene igjen med havaristen Black Sabbath.

I juli 1985 samlet de fire originalmedlemmene seg og deltok på Live Aid, sammen med det meste av det som kunne krype og gå av tidens største stjerner. Ozzy Osbourne, Tony Iommi, Geezer Butler og Bill Ward slepte seg gjennom klassikerne Children Of The Grave, Iron Man og Paranoid, uten at utbyttet var stort annet enn at det var stas å se de opprinnelige fire sammen igjen.

Tony Iommi hadde planer om å lage et soloalbum, hvor han skulle leie inn diverse  gjestevokalister. Robert Plant, Dio, Rob Halford og David Coverdale stod alle på ønskelisten, men han gikk bort fra disse planene da han fikk god kjemi med Glenn Hughes. Hughes var mest kjent som mannen som spilte bass og (delvis) sang i Deep Purple i årene 1973 til 1976. Han kom inn i Purple etter at Ian Gillan og bassist Roger Glover sa takk for seg.  At Glenn Hughes var kraftig ute å kjøre, med et kokainmisbruk som fikk selv Iommi til å løfte på øyebrynet, fikk så være.

Etter hvert fikk Iommi samlet et band, bestående av Hughes, den trofaste Sabbath-keyboardisten Geoff Nicholls, Dave Spitz (bass) og Eric Singer (trommer). Spitz og Singer lånte Iommi fra Lita Fords (Runaways) band. Ford og Iommi var kjærester på denne tiden. Singer skulle senere gå videre til Kiss. Singer var ikke den eneste Kiss-linken på det som skulle bli Seventh Star. Produsent Jeff Glixman hadde produsert Paul Stanleys soloalbum i 1978. Han hadde også rattet lyd for Kansas, Gary Moore og Georgia Satellites.

Iommi ønsket at Seventh Star skulle være et soloalbum, men som tilfellet var med Born Again satte plateselskapet seg på bakbeina. Dermed endte Seventh Star opp som et nytt Black Sabbath album, til tross for at det kun var Iommi tilbake fra den opprinnelige gjengen.

Seventh Star hadde lite til felles med Black Sabbaths tidligere album, enten man sammenlignet med originalbesetningen, Dio-årene eller den famøse runden med Ian Gillan. Seventh Star var et barn av sin tid, med et moderne uttrykk hentet fra den kommersielle enden av metalverden. Her var det lite spor av Metallica og Slayers utvikling av ekstrem metal eller NWOBHMs punkinfluerte stuk. Seventh Star lente steg tungt på AOR, pop-refrenger og en pompøs produksjon. Albumet fikk da tøff medfart blant fans og i musikkpressen, med noen unntak. Det største unntaket var den britiske metalblekka Kerrang, som dro til med toppkarakter, i form av fem Kér.

Platens dårlige mottaglese var delvis fortjent. Det ble noe anstrengt og middels over begivenhetene, og særlig var følelsen av et påtrengende publikumsfrieri i form av lettvinte refrenger og vendinger påfallende. Slikt faller som kjent ofte til jorden, i et ras av trivialiteter og hul posering. Tekstene var også en sjeldent stor samling klisjeer, selv til AOR og pop-metal å være. Likevel ble Seventh Star tidvis underholdende lytting. Klarte man å høre forbi de håpløse tekstene, var det ikke tvil om at Glenn Hughes var en vokalist av et visst kaliber, med sin «sjelfulle» røst, som lånte like mye fra soul som fra heavy metal, selv om han tidvis ble overivrig.  Dessuten var Iommi i god form,  både som riffmester og sologitarist. Så skal det tillegges at det tidvis ble for stivt selv for en som gikk positivt inn i alt Iommi drev med. Særlig på den fryktelige pop-varianten Danger Zone var det vanskelig å holde humøret oppe, og flere av de øvrige låtene basket hjelpeløst rundt i en glatt suppe av raduovennlig lettmetal. Da var låter som In For The Kill og Turn To Stone langt bedre, med sitt raske rifforama. Også tittelsporet var en perle, med sitt tunge, slepende drag. Heart Like A wheel var heller ikke verst, meden saftig solo fra Iommi.

Seventh Star gjorde ikke all verden ut av seg. Norden var riktignok fortsatt trofaste, med 11. plass i Sverige, 12. plass i Finland og 17. plass i Norge.  I de store markedene var imidlertid trenden fallende. 27. plass i UK, 51. plass i Tyskland og kun 78. plass i USA var magert for Black Sabbath.

Viderverdighetene fortsatte etter utgivelsen av albumet. Glenn Hughes fikk noia etter noen få konserter, da rusmisbruk koblet med store forventninger ble for mye. Han ble erstattet av Dave Spitz sin kamerat Ray Gillen. Gillen er å høre på et liveopptak som er inkludert i deluxe 2cd utgaven av Seventh Star.

Rating: 6/10