The Electric Prunes – Just Good Old Rock And Roll (Reprise LP, 1969)

1) Sell; 2) 14 Year Old Funk; 3) Love Grows; 4) So Many People to Tell; 5) Finders Keepers, Losers Weepers; 6) Giant Sunhorse; 7) Violent Rose; 8) Thorjon; 9) Silver Passion Mine; 10) Tracks; 11) Sing to Me

The Electric Prunes historie på sekstitallet ble avsluttet med et femte album på Reprise. Just Good Old Rock And Roll ble utgitt i 1969. På det tidspunktet var alle spor av de opprinnelige medlemmene borte for lengst. De eneste linkene til originalbesetningen var navnet, produsent David Hassinger og plateselskapet slik det hadde vært allerede fra Release Of An Oath fra året før. The New Improved Electric Prunes, som gruppen ble titulert på omslaget, noe som var både en kommentar til forbrukersamfunnets stadig nye og «forbedrede» produkter og et nikk til Blue Cheer, bestod i 1969 av Ron Morgan (gitar), Mark Kincaid (gitar, kor), John Herron (orgel), Brett Wade (bass, fløyte, kor) og Dick Whetstone (sang, trommer). Herron sluttet før innspillingene var ferdige og ble erstattet av nevnte Morgan, med det resultat at begge ble kreditert. Morgan hadde bakgrunn fra en tidlig utgave av Three Dog Night og var sentral på de tre første platene til The West Coast Pop Art Experimental Band.

Etter to album med psykedelisk garasjerock og to progressive, orkestrerte album var det på tide å finne på noe nytt. De snuste på tidsånden og svaret gruppe og produsent fant var hard, funky boogierock, med en liten smak av psykedelia. Det var godt i tråd med gjeldende trender, etter at artister som Cream, Fleetwood Mac og Jimi Hendrix hadde inspirert utallige band til å la håret gro og gitarsoli og låter strekke seg ut. The Electric Prunes la seg pent i rekke med James Gang, Ten Years After, Grand Funk, Steppenwolf og utallige andre.

Denne gangen var 10 av 11 elleve sanger selvkomponert. Bassist Brett Wade var med å skrive seks låter og den avtroppende John Herron tre. Albumet hadde som sagt begge føttene i tidstypisk hard rock, men tok også opp i seg ballader, psykedelia og proto-prog, noe som bidro til en variert plate, innenfor sine rammer. Dessverre var det meste av materialet lite originalt, og på tross av arrangementer med flere fine detaljer og en sympatisk produksjon, ble albumet lite minneverdig. Sangene maktet rett og slett ikke å gjøre særlig uttrykk, ut over å være typiske eksempler på tidlig hard rock. Vokalist Dick Whetstone sang med hes, røff og smått anstrengt stemme, men maktet ikke å komme skikkelig gjennom til lytteren. Det ble vanskelig å virkelig bry seg om det som foregikk. Det var synd, for det var en opplevelse av at denne besetningen hadde et godt album inne, om sangene hadde vært mer personlige og originale.

The Electric Prunes ble oppløst i 1970. I 1999 tok den opprinnelige besetningen opp tråden igjen. De spilte inn albumet Artifact i 2001 og det fulgte ytterligere et par plater i de kommende årene.

Rating: 5/10