Blonde Redhead – La Mia Vita Violenta (Smells Like Records cd, 1995)

1) (I Am Taking Out My Eurotrash) I Still Get Rocks Off; 2) Violent Life; 3) U.F.O.; I Am There While You Choke on Me; 5) Harmony; 6) Down Under; 7) Bean; 8) Young Neil; 9) 10 Feet High; 10) Jewel

Blonde Redhead rakk et album til på Smell Like Records før hoppet videre til Touch & Go Records fra Chicago. La Mia Vita Violenta var storesøster til debuten, med samme DNA, men var litt sterkere og smartere, og stakk dypere enn forgjengeren. Kjæresteparet Kazu Makino og Amedeo Pace var, som følge av å ha samme «jobb», mer eller mindre sammen 24/7, noe som var både en velsignelse og en utfordring for paret. I forbindelse med Numero Records reutgivelse fortalte Makino at de hadde skrevet et album som dryppet av romantikk og skjønnhet, som de følte de måtte skjules i støyrock.

Åpningen med (I Am Taking Out My Eurotrash) I Still Get Rocks Off, innledet slik Girl Boy avsluttet debuten, med innsmigrende sang fra Makino, før hele gruppen falt inn og den unike dynamikken mellom de to vokalistene tok tak. Hvorvidt det faktum at de to var kjærester påvirket lytteropplevelsen varierte litt fra låt til låt, men i hovedsak var opplevelsen av at de to sang til hverandre, inne i sin egen boble, påtagelig. Det ga Blonde Redhead en intimitet som hadde mer til felles med akustisk vise-pop enn med støyrock.

Åpningssporets tittel sendte tankene til Sonic Youths Experimental Jet Set, Thrash And No Star og Rolling Stones Rock’s Off (Exile On Main Street). At Blonde Redhead hadde mer til felles med Sonic Youth enn Stones var det liten tvil om, det var lite eller ingenting på La Mia Vita Violenta som minnet om engelskmennene, men desto mer som lignet Sonic Youth, særlig gitarlyden. At de spilte inn sine første plater på Steve Shelleys plateselskap hjalp neppe for deres rykte som SY-kopister. Dét fikk de svi for i musikkpressen, der den late vurderingen var at de fremstod som etterplaprere. Det var en lettvint og overfladisk kritikk, for selv om trioen tidvis lå tett opp til kollegene fra New York hadde de også noe eget.

Debuten ble spilt inn på noen dager, med et budsjett på 3000 dollar. Heller ikke La Mia Vita Violenta var en stor og dyr produksjon. Likevel viste andrealbumet en tydelig utvikling. Låtene var sprekere, de var blitt flinkere til å arrangere og Makino og Pace hadde tatt steg som vokalister og blitt trioens største fortrinn. Vokalen lå langt fremme i lydbildet, sjeldent så til støyrock å være. Både Makino og Pace hadde en myk klang i stemmen og vokal ble en sval kontrast til gitarenes skurr og feedback.

Kombinasjonen av myk vokal og skurrende gitarer gjorde La Mia Vita Violenta avslappet inviterende, med en sjelden miks av støy, NYC hipstercool og varm vennlighet; Blonde Redhead omfavnet lytteren, med en blanding av søtt og salt. Låtene steg sakte frem etter som man ble kjent med platen. Gitarene var over alt, men ikke alltid skurrende kontante, de kunne også leke med mildere klanger og teksturer, som i den ypperlige Harmony, som også bød på sitarspill av Tombi Thokchom. Det ga bredde og variasjon. Dessuten evnet de å fatte seg i korthet, det hele var unnagjort på 38 minutter. Det skal tillegges at La Mia Vita Violenta tapte seg en smule mot slutten. De fem første låtene var sterkest og uten at det var  nødvendig å hoppe over spor var det en viss avmatting mot slutten.

Rating: 7/10