Blonde Redhead – Penny Sparkle (4AD cd, 2010)

1) Here Sometimes; 2) Not Getting There; 3) Will There Be Stars; 4) My Plants Are Dead; 5) Love or Prison; 6) Oslo; 7) Penny Sparkle; 8) Everything Is Wrong; 9) Black Guitar; 10) Spain

Utover 2000-tallet gikk Blonde Redhead som en klokke, med nye album hvert tredje-fjerde år. I bakspeilet kan 23 defineres som endestasjonen for Blonde Redheads del to i musikalske utvikling. i Løpet av de ti årene som ledet opp til dette albumet skled trioen sakte, men sikkert bort fra den skarpe gitar/støyrocken og over i en eterisk, sval kunstpop, som nådde et høydepunkt med Misery Is A Butterfly.

Da Penny Sparkle nådde ørene første gang var det opplevelsen at de tre hadde innsett at formelen fra forgjengerne var oppbrukt og det var på tide med noe nytt. Veien videre slik den utspilte seg på Penny Sparkle, var å gå i retning av rendyrket, elektronisk popmusikk, hvor lydbildet mer eller mindre var overlatt til maskiner og synthesizere. Penny Sparkle ble produsert av gruppen selv, sammen med Van Rivers and The Subliminal Kid, det latterlige aliaset til Henrik von Sivers og Peder Mannerfelt. Blonde Redhead hadde sannsynligvis fått øynene opp for de to svenskene gjennom deres produksjon av The Knife-vokalist Fever Rays (Karin Dreijer) første soloalbum. Drew Brown, som hadde jobbet med blant andre Beck og Radiohead, bidro også, og Alan Moulder mikset nok en gang. Penny Sparkle ble spilt inn i Stockholm og New York.

Låtene var pakket inn i et vagt, elektronisk teppe av melankoli og spooky stemninger; Penny Sparkle var et vennlig spøkelse, som forsøkte å kommunisere fra den andre siden. Kazu Makino og Amedeo Pace var begge utstyrt med «fjerne», svevende stemmer, som ble enda mer fremmedgjort gjennom det syntetiske lydbildet. Det ga platen en særegen stemming, som var umiddelbart tiltrekkende, men den langvarige effekten levde dessverre ikke opp til det de første lyttingene ga løfter om. Penny Sparkle var underlig hul og nesten tom for innhold. Det var lite mer enn vage stemninger å finne og utålmodigheten snek seg raskt på hos denne lytteren. Det litt uhåndterlige resultatet kan ha vært en konsekvens av innspillingsprosessen. De hadde forlatt den tradisjonelle metoden med å gå i studio og rett og slett spille inn musikken. Denne gangen var det gnikking på detaljer, lydfiler på kryss og tvers av Atlanteren og en lang prosess. Her kan det det gode ha blitt det bestes verste fiende, ved at det kompliserte puslespillet tok den intuitive kraften ut av musikken. Musikken ble steril i all sin (forsøksvise) elektroniske ynde.

Blonde Redhead ble aldri de mest distinkte låtskriverne. Det var langt mellom de melodisterke låtene i gruppens katalog, men de kompenserte med en sjelden evne til å hekte lytteren på ved hjelp av teksturer og atmosfære. Denne gangen repeterte de ofte gamle låtideer  og det nye lydbildet ga heller ikke særlig rom til å løfte resultatet. Så reddet på et vis deres iboende kvaliteter en del av showet. Å høre Kasu synge ble aldri feil, og sanger som Everything Is Wrong, Here Sometimes og balladeriene i tittelsporet var det mulig å nyte, særlig om de ble plukket ut og lagt på en spilleliste sammen med andre ting.

Rating: 6/10